Tenåringer ønsker mest av alt bekreftelse fra verden der ute. At du tilfeldigvis er en mutantskilpadde fra et feilslått vitenskapelig eksperiment, endrer ikke på det. Du vil henge sammen med jevnaldrende.
Men faren din, som tilfeldigvis er en storvokst rotte etter samme mislykkede eksperiment, insisterer på at du holder deg hjemme. New York er en farlig by, og du kan ikke stole på menneskene, hevder han.
Sist gang de forsøkte å menge seg med menneskene gikk det galt. Derfor blir de værende hjemme i kloakken der de får opplæring av faren i ulike kampsportteknikker. Men som i alle ekte tenåringsskildringer, er hormoner på ville veier umulig å kontrollere.
Dessuten er Leonardo, Michelangelo, Donatello og Raphael alle utstyrt med kunstnernavn som vitner om storhet. Om de bare utretter heltegjerninger, så vil menneskene akseptere dem og hylle dem, tenker de. Det har de lært av å fråtse i all den populærkulturen de har fått tak ifra sin underjordiske tilværelse. Og da kan de få realisert sin store drøm, som er å begynne på en ekte high school, slik de har sett på film.
Humor og lekenhet
På denne måten åpner et nytt kapittel i den kjente og populære føljetongen om de muterte ninjaskilpaddene. Jeg har for min del gått litt lei av at gamle superhelter melkes for all originalitet i nye utgaver. Men denne gangen henter filmskaperne virkelig frem uante krefter hos våre venner.
Og den nevnte melkingen blir kløktig kommentert i filmen. Med forfatterteamet som ga oss tenåringsklassikeren Superbad, er det kanskje mindre «dyp» visdom og kunnskap å hente, men desto mer humor og gjenkjennelse!
Mens sommerens superhelter sliter med å berøre oss på kino, tilbyr denne mutantgjengen en grundig leksjon i hva en film om familie og tenåringsopprør bør ta høyde for. Også her er det en konspirasjon under opprulling som truer, anført av en annen mutant som også har et anstrengt forhold til menneskene. Men denne konspirasjonen er bare en unnskyldning for filmskaperne til å virkelig leke seg med actionformatet innen den friheten animasjonen gir, til å la mutantene foreta de mest svimlende fysiske krumspring.
Bare ved å redde verden, tror ninjaene at de kan bli akseptert. Foto: UIP
Røft uttrykk
Det som løfter filmen over dusinvaren, er kombinasjonen av et friskt animasjonsuttrykk og vittig dialog.
Regissør Jeff Rowe skildret en annen familie som redder verden i gjennombruddsfilmen «The Mitchells vs. the Machines». Her går han i mer eksperimentell retning sammen med medregissør Kyler Spears.
Figurene har et røffere, skisseaktig preg som kler New Yorks fartsfylte gater og underverden. Både humoren og gagsene er råere. Seth Rogen er både blant forfatterne og gir stemme til en av rollene.
Men det som gjør skilpaddeninjaene annerledes denne gangen, er at virkelige tenåringer – ikke kjente filmstjerner – gir dem stemmer. Det tilfører en sjarmerende livaktighet superheltanimasjonsfilmer ofte mangler. Til tross for mine reservasjoner mot oppfølgere: Etter dette har jeg ikke det minste imot å få med meg neste kapittel i ninjaenes historie.
