Ingen amerikansk drøm

Mae West. Av alle for lengst avdøde amerikanere, er hun den første jeg tenker på da jeg kommer inn på nyrestaurerte Bar restaurant på Vulkan.

West ble ikke så kjent for sin skuespillerkunst, men desto mer for sin vovede livsstil og sine slagferdige replikker. Og hennes udødelige sitat «For mye av det gode kan være vidunderlig» ser ut til å være ledetråden for interiørarkitekten som har fått fritt spillerom på Bars amerikanske filial: MAD at Bar.

Restaurantkonseptet ble endret i februar, MAD står for Modern American Dining, og Bar skal nå tilby det nettsiden raust kaller «alt det beste USA har å by på»: Østers, hummer, burgere og cocktails med navn som Pornstar martini og Final Word.

Og interiørmessig er det altså først og fremst mye: Her er lysekroner pyntet med kunstige blomster, pastell, fjær og fløyel og helt i overkant livlig.

Men vi kommer ikke lenger enn til døren denne kvelden, solen skinner, og da er alle bookinger flyttet til takterrassen. Ganske smart grep for å effektivisere bemanningen.

For å komme opp på taket må man ut av restauranten, rundt hjørnet og inn en grå gang. Mae West kom tydeligvis aldri hit. Heller ikke på taket. Der er alt strippet vekk, bare små potter med kaktus pynter opp grå bord over grått gulv under grå parasoller.

Vi får et tomannsbord og en påfallende liten meny til å omfatte «alt det beste»: et par forretter, to hovedretter og en dessert. Med litt snacks først utgjør det dagens femretter.

Servicen er blid og kjapp, vi blir betjent av ikke mindre enn fire servitører, alle like effektive og profesjonelt vennlige.

Rettene avløser hverandre så raskt at vi må be om en pause underveis, Først veldig gode nygrillede pimientos de padron og skåler med helt forglemmelig chips og dipp. Servitøren forsvant før vi fikk spurt hva slags chips og saus det var.

Forrettene kommer i et kioskstativ for pølse og brød. Der ligger to sprø taco med tunfisktartar og jalapeño-krem. Og hver vår «Lobster roll», en klassiker fra USAs østkyst.

– Det minner mest om en pølse i brød med rekesalat – uten pølse, sier Willie. Der tacoen er frisk og smakfull, godt komponert med sprøtt og mykt, salt og friskt, er hummer-rundstykket mest mykt og fett. Det smaker mer majones enn hummer, for å si det sånn.

Vi ber om vinkart, men det blir ignorert. Servitøren nøder på oss en amerikansk chardonnay i stedet. Den er så god at vi tar et par glass hver. Hvert av dem til den nette sum av 210 kr, oppdager vi da vi får regningen. En kjapp sjekk viser at vinen koster 280 kr flasken på Vinmonopolet. Det er en frisk fortjeneste.

Hovedrettene ser til forveksling like ut. Tilbehøret er til dels ulikt, men garnityret er det samme og dominerer tallerkenene. Kokken kan sin grill. Kveiten har fine grillstriper, er passe krydret, saftig og god.

Willie er ikke like begeistret for sin entrecôte, til det er den for seig. Han har fått et glass rødvin til, eller fått og fått. Den sørafrikanske Papegaai koster 145 kr glasset. På polet selger de flasken for 175.

– Når prisene er så stive, er det nokså arrogant å aktivt unngå å diskutere vintyper og priser med gjestene, sier jeg.

Men utsikten er gratis. Og på en vakker sommerkveld er det meste tilgitt når man kan sitte som en spurv i kveldssolen på taket og se folk myldre rundt Mathallen og på plenen langs Akerselva.

MADs konsept er å ta det suksessrike amerikanske kjøkkenet og gjøre det mer eksklusivt for sine gjester. Men så langt er det bare utsikten som er en suksess og regningen som er eksklusiv. Keep tryin’!