Stockholm-syndromet remikset

Du kjenner sikkert begrepet Stockholm-syndromet, men vet du hvem svenske Clark Olofsson er? «Clark» er Netflix-serien om hans spektakulære liv.

I 1973 satt Clark Olofsson i fengsel, men politiet sendte ham inn i Kredittbanken på Norrmalmstorg for å forhandle med raner Janne Olsson. Clark Olufson ble der inne i seks dager. Flere av gislene uttrykte etter hvert dyp sympati med Olsson og Olofsson. Stockholm-syndromet var født.

Clark Olofsson var ikke en tilfeldig fyr. Allerede før gisseldramaet i 1973 var han kjendisraner i Sverige. Bankran, medvirkning til drap og fengselsdommer ga gode overskrifter. Karismaen gjorde ham til mediekjendis på 60-tallet. De fleste oppholdene bak murene endte med at han rømte. Det forsterket kjendisstatusen før den lille uken i Kreditbankens hvelv gjorde ham til krimstjerne.

«Clark» er skapt av Jonas Åkerlund. Svensken slo gjennom som videoregissør for blant andre Madonna, Prodigy og Metallica. Senere regisserte han «Lords of chaos», filmen om Varg Vikernes og drapet på Øystein Aarseth. Om du kjenner til den norske historien og Åkerlunds versjon av den, skjønner du at «Clark» neppe blir en bokstavtro dramatisering av Olofssons biografi.

De seks episodene er Olofssons elleville liv, remikset og skrudd opp til 11. Åkerlund drar sammen hendelser. Giftermål flyttes noen år for å passe i historien. Karakterene tillegges motiver og gjøremål som passer den briljant komponerte dramakurven. En elg snakker til kamera. Det lefles med konspirasjonsteorier. Olofsson presenterer sitt forhold til «fittan» i en psykedelisk animasjon. Man sitter igjen med samme følelse som tittelen på Olofssons memoarer, «Vafan var det som hände?»

Serien har tilsynelatende bare ett mål: holde på seeren, gjøre det umulig å hoppe videre i strømmeuniverset.

Jonas Åkerlund kommer fra en visuell verden av tempo, trøkk og kirurgisk planlagte overganger. Han er en mester på å få maks visuelt ut av hver eneste scene. Alt er en punchline. Hvert bilde skal ha uttelling. Hver scene må smelle som pyro på en Rammstein-gig. Åkerlund regisserte tyskernes offisielle konsertfilm «Live in Paris», så dette kan han. Alt handler om å få maks utbetaling på en hard visuell investering.

Fra første scene er det overraskende hvor bra det fungerer. Da er Clarks mamma på et sykehus. Hun sigger og skriker. Ingbritt Olofsson vil ha ut barnet fra magen. Når kameraet nærmest droneflyr inn i kjønnsorganet hennes, møter vi joviale Clark på innsiden. Navlestrengen henger fast. Han svømmer i fostervann, men er klar som en badebukse i juni. «Nu kör vi»», gliser han og stagediver ut av mammaen dagen han ble født. Etter dette tar ikke «Clark» en eneste pause.

Tempoet passer Bill Skarsgårds elektriske innsats som Clark. Den unge Stellan-sønnen er vilt karismatisk som kåt, kriminell kjeltring. Han har finstudert Olofssons karakteristiske latter. Kroppsspråket er breialt. Han raner banker mens han sjekker damer. Menn vil være ham, og kvinner vil ha ham. Han røyker sigar i sakte film. Bak ham sprenges banker.

Jonas Åkerlunds fremstilling av Clark Olofsson er en krimfantasi. En narsissistisk svindler løftes opp på en pidestall av Åkerlund.

Samtidig som dette lettbente og medrivende portrettet danser over skjermen, kjører Åkerlund et parallelt løp. Hva rømmer Clark fra? Barndommen presenteres glimtvis. Fargene er sort/hvitt, men innholdet blir mørkere for hver gang vi treffer Clark, hans eksentriske mor og fulle far. Clark selv er alltid upålitelig. Det henger fint sammen med historien som selv sier at den ikke er til å stole på. «Basert på sannheter og løgner», erklærer en plakat. Åkerlunds prosjekt blir ikke forsøkt skjult.

Denne miksen av fortellerstemme, raske ransscener, artig musikk og komisk sex gjør «Clark» til en krimkomedie på overflaten. Det snubles og knulles, ropes og rømmes. Denne behandlingen tvinger frem noen etiske spørsmål. Hvorfor skal Jonas Åkerlund blåse opp rockestjernebildet av en kriminell som allerede dyrker seg selv som en stjerne?

Gjennom hele sin karriere har Åkerlunds grep vært overdrivelser. Detaljer blåses opp, zoomes inn på og kringkastes for maks effekt. Litt politisk ukorrekthet med en morsom twist, som i Prodigy-videoen «Smack my bitch up». Slik er det også med «Clark». Han tar utgangspunkt i Clark Olafssons egne upålitelige memoarer, zoomer inn på det drøyeste og blåser det ut over seks timer.

Det melder seg stadig et ubehag til denne fargerike portretteringen av bankraner Olofsson. Åkerlund har noen ess i ermet. Spørsmålene man stiller seg gjennom de første episodene, får svar i seriens siste episode. «Jeg er ferdig med deg», sier en oppgitt Olofsson til en krimkompis. De har stjålet, drukket og pult seg ferdig. Olofsson vil videre. Mennesket som liksom var kompis, er oppbrukt, akkurat som pengene han strør rundt seg når gangsterlivet er på topp.

Der starter serien en viktig ransakelse. Angeren og selvrefleksjonen følger et mønster, men dramaturgisk fungerer det. En av seriens fordeler er at den er kort. I likhet med Clark Olofssons hektiske liv rekker man ikke å bli lei. Utslitt? Ja. Kjedet i hjel? Aldri. Opplyst? Faktisk! Denne måten å remikse ekte hendelser fra vår tid på oppleves ny og interessant i skandinavisk sammenheng.

Etterforskningen handler om drapet på journalisten Kim Wall. Hun ble drept og lemlestet av den danske oppfinneren Peter Madsen i hans hjemmelagde ubåt. Madsen har tidligere ytret et megalomant ønske om å få maksimal oppmerksomhet for sine groteske stunts. Det får han ikke i «Etterforskningen».

Den danske serien er ikke en typisk krim. Det er mest en rapport fra samfunnets møte med én manns ondskap. Samtidig tar serien den langdryge etterforskning mer alvorlig enn et vanlig krimdrama kunne gjort.

Drapet på Olof Palme i februar 1986 er et åpent sår. Skandinavias JFK-traume. En av teoriene om morderen har mer rot i virkeligheten enn andre. I juni 2020 tok den svenske riksadvokaten ut siktelse mot Stig Engström for drapet. For offentligheten var han Skandiamannen, som «Den usannsynlige morderen» tar for seg. Robert Gustafsson er sensasjonelt god som Engström. Komikeren – som var på samme kino som Palme før statsministeren ble skutt utenfor – spiller reklamemannen med en selvrettferdighet som pipler ut av hver alkoholiserte pore.