Drapet på Olof Palme i februar 1986 er fremdeles et åpent sår. Det er Skandinavias JFK-traume. Som kulene i Dallas vil attentatet mot den svenske statsministeren alltid være tilslørt av tvil. Med dette følger også alskens teorier, skjøvet frem av den spektakulære amatørfesten som var politietterforskningen.
En av teoriene har mer rot i virkeligheten enn andre.
I juni 2020 tok den svenske riksadvokaten ut siktelse mot Stig Engström for drapet. Engström var lenge et viktig navn for Palme-kjennere. For offentligheten var han Skandiamannen.
Den usannsynlige morderen er serien om hvordan Skandiamannen kanskje drepte Olof Palme.
Robert Gustafsson spiller Stig Engström i Netflix-serien «Den usannsynlige morderen». Det svenske politiet mener Engström drepte statsministeren Olof Palme. Foto: Netflix
Føler seg forbigått av det svenske samfunnet
La oss ta det viktigste først: Robert Gustafsson er sensasjonelt god som Engström. Komikeren – som faktisk var på samme kino som Palme før statsministeren ble skutt utenfor – spiller reklamemannen med en selvrettferdighet som pipler ut av hver alkoholiserte pore.
Engstrøm føler seg forbigått av Sverige. Ikke blir han forfremmet på jobben. Ekskonen er vellykket. Vennene mobber ham. Hans politikerkolleger støter ham ut av Moderaterna. I Engströms øyne har mange skylden, men mest av alt «den rotten Olof Palme».
Engstrøms første følelse av status kommer da han snakker seg inn i Palme-etterforskningen. Han er først vitne. Så kaller han seg politihjelper. Til slutt er han Lisbeth Palmes viktigste støtte. Alt er løgn. Media og politi biter på.
Portrettet av Skandiamannen er utfordrende og interessant
Kan dette menneskevraket ha handlekraft nok til å drepe Palme? Den usannsynlige morderen er basert på en bok som påstår det. Siden siktelsen ble tatt ut tjue år etter Engströms selvmord får vi neppe svaret. Derfor er portrettet både utfordrende og enormt interessant.
Gustafssons Engström tegnes så inngående at det åpenbart ligger mye tolkning til grunn. Som en illustrasjon av de Palme-hatende strømningene i det svenske samfunnet på tidlig 70-tall blir det likevel et legitimt kunstnerisk valg. Det sender også direkte linjer rett til de mest kjente av våre hjemlige ekstremhøyre-terrorister fra senere år. Bitterhet og krav om anerkjennelse er ikke nytt.
Mikael Persbrandt spiller etterforskningsleder Hans Holmér i «Den usannsynlige morderen». Foto: Johan Paulin
Fengslende om narsissisme
Gustafsson er stor som Engström, og Mikael Persbrandt er ytterst kompetent som den inkompetente etterforskningslederen Hans Holmér. Seriens problem er mer at den ikke fletter sammen de forskjellige tidslinjene.
Spesielt tidslinjen hvor forfatter Thomas Petterson graver i Skandiamannen-sporet på 2010-tallet virker påklistret. Jeg sier aldri nei til et godt drama om gravejournalistisk, men Pettersons jakt på Skandiamannen er ikke det. Dermed blir Den usannsynlige morderen ikke den Palme-klassikeren den kunne blitt.
Vi sitter likevel igjen med et fengslende serie om narsissisme og virkelighetskrim. På veien får vi en klar forståelse av hva som sannsynligvis skjedde da Engström og Olof Palme støtte på hverandre en sen februarkveld for 35 år siden.
