10/10 til Parkteatrets japanskinspirerte pizza

Du forbinder kanskje Parkteatret med øl og fest. Men de serverer også noe helt annet bak disken, nemlig pizza.

Og best av alt: Den er ganske god.

Det er tirsdag kveld. Det er fullt. Store gjenger, date-duoer, enslige som slapper av med en bok og en kaffe. Tidlig 20-årene, 60-årene. Vi er mange som føler oss hjemme her.

Tross utallige besøk har jeg fortsatt til gode å sjekke ut maten. Vi er sultne og bestiller litt snacks til drikken. I det korte, men fristende vinkartet velger vi en flaske pinot noir fra Jura (Thill Les Longues Combes Pinot Noir 2022) til ca. 2,5 ganger polpris. Et godt kjøp som både er saftig og litt kompleks og kraftig, med andre ord den ideelle vinen for en hverdagsdate en kald novemberkveld.

Jeg tipper vi har møtt på en litt uerfaren servitør, for med første bestilling får vi mye for pengene. Helt konkret får vi ti(!) skiver brød og en god dæsj Rørossmør til 55 kroner. Smøret har nok ligget i romtemperatur hakket for lenge og har rukket å utvikle en litt emmen bismak, men brødet er ristet og sprøtt. Vi har også bestilt en tallerken med nøttete comté-ost. Nå koser vi oss.

Jeg har hørt om potetpizzaen før. Pizza med potetgull høres ikke dumt ut. Og siden jeg er svak for bokstavrim: Potetpizza på Park. Hallo! Men Lars (som potetpizzaen heter) når ikke helt opp til forventningene.

Men la oss først ta en titt på menyen.

Dette er jo mer et utested og konsertsted enn et spisested. Likevel er menyen lang. Jeg teller 13 pizzaer, både røde og hvite. I tillegg har de en fin lunsjmeny bestående av salat, sandwicher og pizza.

Tilbake til Lars. Dette er en ganske mild pizza. Den dominerende smaken er oregano. Man smaker ikke rosmarinoljen, og squashen er så tynn at man bare ser den uten at man smaker den. Vi kjenner heller ikke noe til konsistensen.

Jeg liker bunnen. Den er godt stekt og sprø, men den smaker ikke like mye og er ikke like luftig som byens beste varianter, for eksempel fra ZZ og Mad Love.

Det er tynne skiver med potet på, men ikke like mye som på den gjengse potetpizza. I tillegg er flere av skivene understekt. Men chips, dere! Det er en helt nydelig topping på pizza. Det gir ekstra knas og ekstra salt. Og det trenger man rundt øl nummer tre på Park.

Likevel: Jeg elsker denne menyen. Her har noen kjørt på med alt som er godt. Og heldigvis funker det.

Blant menyens røde pizzaer har vi valgt Habbaduja. Den er toppet med sterk n'duja-pølse fra Indre Oslo matforedling, oliventapenade og syltet rødløk.

De har vist måtehold med oliventapenaden, muligens litt for mye for olivenelskerne. Jeg lurer på om de har blandet n'dujaen inn i tomatsausen, for hver eneste bit er deilig sterk. Den syltede rødløken er søt og passer bra med den litt syrlige tomatsausen. Denne kommer på annenplass i kveldens pallplassering.

Nytelsesskalaen sprenges med pizzaen kalt «okonomiyaki-ish». Om navnet ikke sier deg noe: Dette er en variant av den japanske pannekakeretten okonomiyaki. Tørrsaltet og røkt bacon fra A. Idsøe i Stavanger møter klissete, søt og umamirik okonomiyakisaus og kewpie-majones (japansk majones). Og de trives sammen, på en pizzabunn.

Denne pizzaen er rett og slett ti av ti. Den er også toppet med masse bonitoflak (tørket fisk) som gir ekstra umami og røyksmak, og vårløk som gir friskhet. En overraskende kombinasjon som funker.

Nei, dette var en gledelig overraskelse. Det jeg anser som en av byens hyggeligste barer, serverer også bra pizza. Bunnen er midt på treet, og ikke alle toppingene sitter, men Parkteatret har bra stemning, mye godt og fine pizzanavn. Jeg gleder meg til å prøve Habibi, Hvit slegge og Pastor Fossmo.