«Flow» er en makeløs klimafabel

Katter er som kjent egenrådige dyr. «Flow» starter med en liten gråsvart pus som hopper inn gjennom en knust rute i et hus og opp i en seng. Ingen mennesker er til stede. Vi ser kun rester av levd liv. Katten blir vår følgesvenn gjennom en naturkatastrofe.

Animasjonsfilmen er helt uten dialog foruten mjau, voff og hva lemurer nå sier. Denne latviske perlen er et lite kunstverk og noe helt for seg selv.

Filmen, som hadde premiere under filmfestivalen i Cannes i fjor, fortjener et stort publikum. Tidligere i år mottok den også velfortjent Oscar for beste animasjonsfilm.

Denne kategorien har tradisjonelt vært dominert av Pixar og Disney. Derfor gleder det ekstra at årets pris gikk til Gints Zilbalodis' «Flow».

Selv om også denne er dataanimert, er filmen et utsøkt motstykke til glattpolert underholdning. «Flow» er attpåtil laget i gratisprogrammet Blender, så dette er en ekte underdog – eller skal vi si undercat?

Gints Zilbalodis' film er simpelthen magisk. Det er uten tvil min filmfavoritt så langt i år.

Det var en gang en katt, et flodsvin, en lemur, en sekretærfugl og en labrador som møttes på en bar. Nei da, dyrene i filmen kastes sammen i en liten, vaklevoren båt da en gigantisk tsunami dekker landskapet med vann. Det er helt umulig ikke å leve seg inn i prøvelsene dyrene må gjennom.

Filmen følger de fem mens båten seiler over det som en gang var et grønt landskap. De seiler inn i en vakker ruinby hvor bare toppen av bygningene ligger over vann. Detaljene i den druknede byen er nydelige – fra utsmykningene til størrelsen på palassene som ruver over våre små venner. Byen ligner litt på Venezia, og det er nok ikke tilfeldig.

Zilbalodis har animert flere detaljer i bakgrunnen enn i selve ansiktene til dyrene. Dette har vært et bevisst valg, har han sagt i et intervju. Han ville unngå Disney-fellen. Den amerikanske animasjonsgiganten er kjent for å gi dyr menneskelige trekk.

Selv om dyrene ikke er menneskeaktige, levde jeg meg totalt inn i historien. Selvsagt er filmskaperen nødt til å ta noen grep for å drive eventyret fremover, men det er troverdig innenfor historiens rammer. Det er helt spesielt hvordan filmskaperen får frem dyrenes særegne karakteristikker.

Katten må bare leke med alt som beveger seg. Lemuren fremstår som en slags Gollum fra Tolkiens univers og samler på alt som skinner. Og labradoren vil bare gjøre alle til lags. Moralen i historien er at når det er krise, hjelper man hverandre selv om man til vanlig ikke bryr seg filla.

«Flow» er et glimrende familieeventyr, men først og fremst er det en mektig klimafabel. Den handler om dyr som må overleve i et ødelagt landskap, og det er en film som setter i gang tankene.

I nyhetene fokuseres det mye på hvordan klimaendringene påvirker våre liv. Like viktig er at vår ødeleggelse av naturen har enorme konsekvenser for alle skapningene vi deler denne blå planeten med.

Vårt artsmangfold er under press der vår klode svever rundt i et uendelig univers. Jorden, som beveger seg rundt solen med en hastighet på omtrent 107.000 kilometer i timen, er vårt eneste hjem.

Sitatet er fra Samantha Harveys Bookerpris-vinnende roman «Jordbane», som jeg for øvrig også anbefaler på det varmeste. I likhet med «Flow» setter hun søkelyset på vårt forhold til planeten vi bor på.

Både romanen og filmen får deg til å stille spørsmål ved hva det er vi driver med. Utforskningen av verdensrommet er bare i startgropen. Forskere oppdager stadig eksoplaner, altså planeter som går i bane rundt andre stjerner enn solen, og som har potensial for å bære liv. Foreløpig finnes det likevel ingen plan B. Elon Musk kan fable om en koloni på Mars så mye han vil, men vi er langt unna at det blir en realitet.

«Flow» får deg til å filosofere over alt dette. Den fikk meg til å både le og gråte. I tillegg er den utrolig spennende. Mot slutten satt jeg på kanten av stolen og ropte, og i neste øyeblikk ble jeg rørt til tårer. Både den litt naive historien og den flotte animasjonen gjør filmen til en eventyrlig opplevelse. Jeg elsket den. Gå og se den på kino!