Kompromissløs og mørk fantasy

Hollywood har lenge siklet på Neil Gaimans «The Sandman». Denne gangen vant TV over filmformatet. Det tror jeg vi skal være glade for.

Lever fantasyserien opp til forventningene? For utenforstående kan Gaimans univers fremstå merkelig og mørkt. Fansen vil sikkert finne noe å kritisere. Men serien tok pusten fra meg, og den rørte meg til tårer.

«The Sandman» er en gotisk fabel hvor «the endless» («de evige») tar menneskelige former. Vi får se hvordan Dream, Death, Destiny, Despair, Desire, Delirium og Destruction skaper trøbbel for hverandre og for oss.

Gaimans unike humor, og hans lyriske språk, gjør «The Sandman» til en spesiell leseropplevelse. Jeg var en av dem som i tjueårene ble tiltrukket av den eksistensielle angsten som ligger i dypet av dette eventyret. Det var annerledes enn alt jeg hadde lest tidligere. Neil Gaiman er nok skyld i manges fascinasjon for goth-kulturen.

Hva handler det egentlig om, spør du kanskje. Gaiman forklarer det best: «Drømmenes konge lærer at han må endre seg eller dø. Han tar et valg.»

Fabelen starter med at Dream, eller Morpheus (Tom Sturridge), blir fanget av en vanlig dødelig (Charles Dance). Dream sitter og sturer i sitt glassbur i 100 år før han slipper fri.

Han starter jakten på sine magiske verktøy: en pose med sand, en magisk hjelm og en rubin. Det er kort oppsummert første del av handlingen, men «The Sandman» er så mye mer. Det er en dose eventyr og en like stor dose livsfilosofi. Dream og de andre er alle personifiseringer av våre drømmer, lengsler, begjær og frykt.

Et av problemene med å filmatisere en tegneserie, er at alle som har lest den, vet hvordan Dream og de andre skal se ut. Det har vært en del murring i sosiale medier om Lucifers utseende, og at Death spilles av en svart skuespiller.

Jeg må be alle om å roe seg ned et par hakk. Maken til perfekt casting som «The Sandman» fremviser, skal du lete lenge etter.

Kirby Howell-Baptiste er nydelig som Death. Hun vandrer blant oss med et vennlig smil og holder oss i hånden når det vi frykter mest, skjer. Hun utstråler medfølelse. Episoden «The sound of her wings» rørte meg dypt.

Gwendoline Christie som Lucifer Morningstar er herlig. Duellen mellom Dream og Lucifer er vakker og skremmende på samme tid. Du skal lete lenge etter en mer fullkommen gjenskapelse av Desire enn det Mason Alexander Park utfører. Hen er galskap og lidenskap bak en perfekt fasade.

Midt i det hele står Tom Sturridge. Dream er goth-ikonet over alle, og Sturridge springer ut av skjermen som en perfekt blanding av arroganse og sårbarhet. Han dominerer skjermen fra første stund med sin mørke og farlige utstråling. Dream er en vrien figur å få tak på. Han er mektig, hovmodig, ubarmhjertig og stolt. Historien handler mye om hvordan oppholdet blant menneskeheten har preget ham.

«The Sandman» er en forbløffende trofast adaptasjon av Neil Gaimans verk. Det er kanskje ikke så rart. Han har hatt kontroll over produksjonen.

Mye er beholdt slik det er i tegneserien, inkludert at Dream høres ut som en 2022-versjon av Shakespeare når han åpner munnen. Sturridge kommer unna med det. Det kan virke arkaisk i starten, men det er akkurat slik jeg forventer at et udødelig vesen kan finne på å snakke.

Noe er likevel endret. De skarpeste og mest brutale kantene i tegneserien er tonet ned. Du får en dose tegneserievold, men det som vises, er relativt pent og pyntelig sammenlignet med noen av de mer groteske partiene fra tegneserien. «The Sandman» er likevel langt unna familievennlig underholdning. Noen scener er sjokkerende og ekstreme.

Seriens sterke side er likevel det visuelle. Bildene er utrolig detaljerte. Jeg tror du kan se serien flere ganger og oppdage nye detaljer. Hver episode er som en film.

Du skal få et godt råd: ikke se den på en liten mobilskjerm. Hvert sandkorn, hvert askekorn fra helvete og hver bok fra biblioteket er kunstferdig skildret. Dreams verden har en overnaturlig atmosfære. Den gåtefulle stemningen understrekes av David Buckley musikk.

Mange av scenene fra vår virkelighet har et tilsnitt av neo-noir. Du ser hvor elegant det er gjort i møtet mellom Dream og Johanna Constantine (Jenna Coleman). Han i svart. Hun i hvitt. I et regnfylt London. Det er vakkert. Det er mørkt. Det er magisk.

Jeg vil tro at en av utfordringene i overgang fra tegneserie til TV-serie, har vært selve fortellerstrukturen. En tegneserie er et slags kaleidoskop av farger og bilder. Det kan ikke vært enkelt å omforme visjonen til en lineær saga. Forfattergruppen har gjort en god jobb med å få driv i det som kunne blitt en stakkato og forvirrende fortelling. Noen av historiene er kuttet ned og fjernet, mens andre er utbrodert og gitt mer innhold.

Seriens dramaturgi er langt unna en tradisjonell serie-oppbygging. Du kan kanskje si at serien er som en drøm: ikke alltid logisk, og den kan fremstå fragmentert. En liten detalj fra en tidlig episode får stor relevans senere.

«The Sandman» blir ikke drevet fremover av intriger og sterke følelser som «Game of Thrones». Jeg vil tro det kan være fremmedgjørende, at det kan oppleves som stillestående. Men ha tålmodighet. Alt henger sammen.

Det er heldigvis ikke inngått mange kompromisser for å gjøre Gaimans visjon kommersiell og tilgjengelig. «The Sandman» er et kreativt eventyr hvor de kunstneriske kvalitetene er ivaretatt. Serien vil nok ikke falle i smak hos alle, men den oppfylte min drøm.

Kampen mellom himmel og helvete, går som en rød tråd gjennom mange av våre store fortellinger. Hvem bedre til å formidle denne krigen enn Terry Pratchett og Neil Gaiman? Serien er helt herlig takket være briljant spill av David Tennant og Michael Sheen.

De to spiller demonen Crowley og engelen Aziraphale, som lever sine bedagelige liv midt iblant oss. Komforten forstyrres da de får ansvar for å lede verden inn i apokalypsen.

Serien tar deg med på en bisarr og besynderlig reise blant guder, levende døde og fortapte mennesker. Den første sesongen av dette mørke eventyret er fabelaktig. Dessverre faller intensiteten utover i sesong to.

Serien er foruroligende og rystende, er handlingen trygt plassert i eventyrland. Blandingen av fantasi og illevarslende aktualitet er unik og gjør den til en helt spesiell opplevelse.