Sier jeg «Star Trek», tenker du kanskje på kitsch TV-serie med aliens, romskip og eventyr.
Det er for så vidt ikke feil, men det er heller ikke helt dekkende.
Første episode av Gene Roddenberrys romfartseventyr hadde premiere 8. september 1966. Siden den gang er det produsert flerfoldige serier og filmer. Siste tilskuddet er «Star Trek: Strange New Worlds». Det er godt å se at serien er tilbake der den hører hjemme.
I kjent stil vokter Spock (Ethan Peck), Number One (Rebecca Romijn) og kaptein Pike (Anson Mount) broen om bord på Enterprise. Foto: Michael Gibson / CBS
TV-historie
Kaptein Kirk og Starfleet dro «boldly where no man has gone before». Det er lett å glemme at TV-serien også var vågal.
I 1968 kysset Kirk og Uhura på amerikansk TV. Det skjedde ett år etter at den amerikanske høyesterett sa at ekteskap mellom ulike raser var lovlig. Hvite William Shatner og svarte Nichelle Nichols skapte TV-historie i episoden «Plato's stepchildren».
Fra starten var det alvor bak underholdningen. På en litt fleipete måte kan man si at Gene Roddenberry var woke før woke ble til dagens fenomen. Serien utforsket på sitt popkulturelle vis, og ikke alltid like vellykket, temaer som rasisme, seksuell trakassering, homofili, sosiale ulikheter og etiske dilemmaer.
I dag er det også lett å se Starfleet i et nostalgisk lys. For meg var de et bilde på hva vi kan oppnå bare vi står sammen og dyrker demokratiske ideer. Når jeg ser på verden i dag, innser jeg at jeg var vel optimistisk.
Både Anson Mount som kaptein Pike og Ethan Peck som Spock er kjenninger fra «Discovery». Foto: Marni Grossman / AP
«Star Trek» er ikke Shakespeare
Handlingen i «Strange New Worlds» foregår etter «Discovery», men før den opprinnelige 60-tallsserien. Der hvor «Discovery» brøt med den episodiske fortellerstrukturen, vender den nye serien tilbake til røttene. Heldigvis.
I dag er det nesten blitt en forbannelse at en historie må strekke seg over en hel sesong på åtte til ti episoder. Det har sine fordeler dersom historien krever en dyptpløyende karakterutvikling. Dessverre sitter jeg ofte og tenker at denne serien burde vært en lang film på tre timer.
En innvending mot den episodiske fortellerstrukturen er at du ikke blir godt nok kjent med karakterene. Det stemmer ikke helt. Figurene om bord på Enterprise er både arketyper og komplekse personligheter. «Star Trek» er derimot ikke Shakespeare, og det er heller ikke meningen.
Spock (Ethan Peck) står fortsatt for logikken. Kaptein Pike (Anson Mount) er mannen du vil ha ved din side i en krise, og løytnant Erica Ortegas (Melissa Navia) styrer skipet trygt gjennom ukjente deler av galaksen.
Et element de ikke har greid å styre unna, er derimot «eye candy»-klisjeen. Sykepleieren Chapel (Jess Bush) løper rundt i en tettsittende, hvit drakt som viser det meste. Heldigvis er det hele gjort med en solid dose ironisk snert. Chapel viser seg å være en av de mer interessante figurene om bord på Enterprise.
«Obi-Wan Kenobi» bygger bro mellom «Star Wars»-filmene
Det går hett for seg om bord Enterprise: Una (Rebecca Romijn), Spock (Ethan Peck), Ortegas (Melissa Navia) og kaptein Pike (Anson Mount) er klar til kamp. Foto: Marni Grossman / AP
Komediegull
Alle ti episodene forteller gode, underholdende og velskrevne historier. Selv om den tyr til noen klassiske Trek-klisjeer underveis, er det effektivt og sjarmerende.
I episoden «Spock amok» mener Spocks kjæreste T'Pring (Gia Sandhu) at han er blitt for menneskelig. Dette er et pek til «Amok time» fra originalen. I «The Elysian kingdom» tar de den helt ut, og Enterprise blir til et magisk eventyrland. Begge er komediegull.
Sesongens siste episode, «A quality of mercy», vender tilbake til alvoret. Historien er en hommage til «Balance of terror». Den regnes av mange som en av de beste episodene fra originalserien.
Det er lov å mene at «Star Trek» bare er tull og tøys. 56 år etter premieren leverer serien fortsatt strålende underholdning for science fiction-nerder i alle aldre.
