Chez Colin er fransk, intimt og dyrt

– Jeg skulle egentlig på rave forrige uke, men jeg droppet det.

Hvis jeg vil, kan jeg høre hele samtalen til bordet bak vennen min. Ikke overraskende, for hver gang jeg snakker om Chez Colin, er det noen som nevner akustikken der.

Vi befinner oss i et av de gamle trehusene på Fredensborg, som neppe ble bygget med tanke på romantiske middager med froskelår og champagne. Det er trangt, og det er bråkete.

Akustikken er spennende for meg, men kan nok være utfordrende for andre. Rave-kommentaren jeg plukker opp er heller ikke helt representativ for gjengen som har tatt turen hit i kveld. Hele spekteret – generasjon A– Z (mest A) – har fordelt seg på de små bordene.

Det er klassisk fransk på menyen, og vi begynner, som seg hør og bør, med østers og et glass champagne.

Champagnen jeg ber om, blir helt i glasset bak baren. Min trivelige servitør sier heller ikke hva jeg har fått i glasset. Det er synd. Noe av det som er gøy med å spise ute, er at man kanskje kan oppdage nye viner, nye smaker.

– Vær så god!

Heller ikke østersen vi har bedt om å få starte med, får noen presentasjon. Hvor er den plukket? Hva har vi fått som tilbehør?

I menyen står det at det er «champagne mignonette» som følger med – altså en champagnvinaigrette – men hva som er i, får jeg ikke vite. Jeg spør og får vite at champagnen i glasset er en silver brut nature fra André Clouet, en frisk og fyldig vin med myke bobler.

Det er fem fristende forretter å velge mellom. Tartar, fois gras og en chèvresalat må vike. Vi vil ha snegler og skogsopp.

Sneglene svømmer i smør. Selve sneglen er noe seig, og det er vanskelig å smake noe annet enn hvitløk og smør. Heldigvis er jo begge de ingrediensene uimotståelige. Vennen min dypper fornøyd en skive landbrød ned i sneglefatets smørfylte hulrom.

Jeg er også smørblid. Jeg har en halv skive med sprøtt landbrød toppet med en soppstuing. Soppen har fått litt lite tid i pannen, men retten smaker likevel mye takket være comté-osten som er revet over.

Heller ikke forrettene er blitt presentert for oss. Jeg teller to ulike sopptyper. Kantarellen kjenner jeg jo igjen, men hva er den andre, tro?

– Det er kantarell, sier servitøren vi spør.

Når jeg forteller at det er to ulike sopptyper på brødet, sier han at han skal høre med kjøkkenet. Han kommer tilbake og gjentar:

– Det er kantarell.

Bra med folk som står på sitt, altså. Fascinerende, egentlig. Jeg sier at det ikke kan stemme. Han svarer at han så det bli tilberedt.

Det blir en greie. Lang historie kort: det viste seg å være åkersjampinjong.

Kveldens hovedretter plasseres foran oss. Igjen uten at vi får høre hva vi har fått. Jeg husker jo at det er uer og perlehøne vi har bestilt, men tilbehøret skulle jeg gjerne hørt litt mer om.

Servitøren vår har anbefalt en flaske chardonnay fra Burgund fra produsenten Dom. Thibert. Den er fruktig og perfekt frisk i følge med de deilig fete hovedrettene.

Høna har fått følge av en fyldig cassoulet (en bønnegryte av smørbønner). Vi har også fått glasert sellerirot og ballotine med pancetta, altså en slags rull av hønsekjøtt i pancetta. Fuglen er saftig og perfekt tilberedt.

Utenfor bøtter det ned, passende nok, for denne retten har noe høstlig over seg. Det er lunt, godt og salt. De kunne gjerne kuttet litt ned på saltet, men alt i alt er dette godt håndverk.

Vennen min nikker fornøyd når hun tar en bit av fiskeretten sin. Ved første øyekast kan det se ut som en gul karrisaus med fisk, chili og koriander.

Men det smaker fransk.

Den gule sausen er en hollandaise på brunet smør. En noe tung saus som heldigvis er toppet med et stykke uer som flaker seg helt perfekt. Lett syltet kål hjelper også på.

Skinnet er derimot en nedtur. I menyen står det «skinnstekt uer». Da skulle vi gjerne hatt sprøtt skinn.

Det svir litt i lommeboken å spise her. Hovedrettene ligger på drøye 500 kroner og forrettene er ikke så langt unna, på omtrent 300 kroner. Det er likevel én del av menyen som virkelig gir verdi for pengene: ostetallerkenen. Den koster 235 kroner, men da får du sjenerøse mengder ost.

En god klatt fikenmarmelade er lagt midt på tallerkenen, rundt er det fem ulike franske oster – nesten som en blomst.

Også sjokoladefondanten kan beskrives som raus – i alle fall kvalitetsmessig.

Det er en fryd å åpne den opp med skjeen og se sjokoladen flyte ut. Amarenakirsebærene på toppen gir fruktighet, et hint av marsipan og litt syre, som går så godt med sjokoladen og vaniljeisen ved siden.

Chez Colin serverer solid, erkefransk mat. Det er dyrt, men godt. Servitørene er hyggelige, men viser litt lite engasjement.

Når et måltid for to koster omtrent 3500 kroner, forventer jeg litt info om hva jeg får servert.