Strømmetjenesten Sky Showtime er en liten aktør i markedet, men innholdet er ikke så ille. For under hundrelappen får du serieknask som «Yellowstone», nye «Star Trek»-serier og «Mayor of Kingstown», pluss et fint utvalg av filmer. Nå vil miniputten bli mer attraktiv. Nøkkelen er eget innhold. «Kodenavn: Annika» er tjenestens første nordiske produksjon.
Resultatet er dessverre mer frustrerende enn tilfredsstillende.
Undercover i kunstbransjen
Emma Haka lever et normalt liv i Finland. Kjæresten er stand-up-komiker. Hun er en politispire som knapt er ferdig med grunnleggende trening. Likevel sendes hun til Sverige for å jobbe undercover. Emma blir til Annika Stormare.
Den mystiske Annika skal infiltrere det svenske kunstmarkedet.
Målet er galleristen Rasmus Ståhlgren. Han hvitvasker penger via falsk kunst. Annika Stormare skaffer seg lett jobb i galleriet som ekthetssjekker. Hun kommer tett på en fransk dame som handler kunst på vegne av en mafiaboss. Annika kommer enda tettere på Ståhlgren selv. Nærest kommer likevel minnene fra fortiden.
Emma har ikke overraskende traumatiske opplevelser fra barndommen. De vonde minnene trigges ofte når undercoverstresset koker over.
Erketypiske klisjeer fra Norden
«Kodenavn: Annika» trykker på mange nordic noir-knapper. Den kalde kunstverdenen er lånt fra Jo Nesbøs «Hodejegeren». Emmas uavklarte oppvekst er konstruert for å gi henne daglige utfordringer. Sa noen Lisbeth Salander? Boligene kunne vært i Finn-annonsene til «Broen»-psykopater.
Det er også erketypisk nordisk å sette disse rike miljøene ved siden av folkelige problemer som dustete foreldre eller kjipe kjærester. Slik får serien vist hvor intimt Norden er. Her kan hvem som helst ta klassereisen til det øverste, rikeste sjiktet. Alle har et søskenbarn med en Hilma av Klint på veggen!
Et av seriens problem, er at den ikke tar miljøene den dekker på alvor. Kunstmiljøet er platt og uekte. Emma er kanskje den dårligste undercoveragenten jeg har sett på film. Likevel prater hun seg lett inn i et kriminelt miljø som lever av diskresjon.
Sannah Nedergård spiller Emma Haka. Hun skal infiltrere det svenske kunstauksjonsmarkedet. Foto: SkyShowtime
Politifolkene fra Sverige serverer dølle replikker som «hva tenker du om å ta en annen persons liv» når de skal agere hevnlyst. Ingen av dem har et gram John Wick i seg, men blir til mørke hevnere ved første anledning.
Slike umotiverte utviklinger plasseres i plottet for å fyre opp spenningsbålet, men blir bare en påminnelse om at historien ikke henger på greip.
Les heller om Bjarne Melgaards mørke drama
Et element som fungerer, er Emmas skjøre forhold til sin medium morsomme standup-kjæreste. Deres lille oppgjør midtveis gir serien et strøk av menneskelighet. Her virker det som serien tar på alvor hvordan politiarbeid påvirker. Denne sekvensen bidrar også til at serien blir litt mer interessant mot slutten.
Da tar «Kodenavn: Annika» form av noiathriller i noen gledelige minutter for seeren. Visuelt byr også serien på godt håndverk, så den er sjelden kjedelig å hvile øynene på.
Likevel ender «Kodenavn: Annika» som et middels inspirert stykke nordisk krim. Tilløpene til spenning gjør opplevelsen bare mer frustrerende. Karakterene er slappe. Skuespillet er ofte statisk. Plottet klarer aldri å borre dypt i den fascinerende kunstverden serien sikter på.
Det er langt mer tilfredsstillende å lese VGs ville historie om Bjarne Melgaards kunst enn å tygge på denne svensk-finske middagen som smaker lett av kalkun.
