Statholdergaarden har mange stjerner. Men en av dem skinner mest.

– Det var vel aldri tvil om den saken, sier Bordvenninnen. Vi besøker Bent Stiansens matpalass bare dager etter at Statholdergaarden igjen beholder sin stjerne i den verdenskjente matguiden. – Stiansen har holdt et jevnt skyhøyt nivå gjennom årene, med hjelp av en utrolig dyktig stab.

Denne kvelden skal til fulle bevise at stjernerestauranten har alt på stell, fra første munnfull til siste dråpe.

Vi begynner med fem små appetittvekkere, som også slår an tonen for hva kjøkkenet kommer til å tilby videre denne kvelden. Først får vi tre munnfuller bestående av kyllingpaté på en rosa «marengsbunn», sjøkrepsklør med gressløk og et kremmerhus med laks og avokadokrem. Deretter kommer en skål suppe på grønn chili og kokos ved siden av en skje makrellstørje med mango.

– Her henter man smaker fra det asiatiske og franske kjøkken, men også med norske råvarer, sier Bordvenninnen.

Så følger kamskjell med en liten klatt byggrynrisotto, artisjokk og «dråper» av eple. Müller-Catoir Haardt Riesling kompletterer smaksbildet.

Her kommer resten av sjøkrepsen – halestykket er rullet i tempura og har fått en raus skje skalldyrespuma helt over. Ridgeview Bloomsbury er en frisk musserende fra Sussex, og setter et sprudlende utropstegn.

– Finurlig, sier Bordvenninnen om kantarellene i en «pannacotta» med erter, syltet småløk og et «blad» på mandelpotet som øyensfryd. – Og svært godt.

Til hellefisken, som er neste post på programmet, får vi Grillo Integer fra Marco DeBartoli. Den lyse, delikate fisken har pene render fra grillen, svømmer i en vårgrønn saus basert på persille og kommer med liten «bolle» fylt av blåskjell ved siden.

Når vi ikke trodde vi kunne få bedre fisk, kommer et stykke breiflabb som har godgjort seg i pannen med masse smør. Tilbehøret er salsa verde, jordskokk og rødbete.

– Så hviler vi, smiler servitøren og setter frem en liten glasskål med yoghurt og ripsgranité. Her får vi renset ganen før kjøttet er i anmarsj.

Vi starter med vaktel toppet med sprøtt kyllingskinn og skum. Estragonsaus gir retten et lite krydderpuff. Beaune clos des renardes, en pinot noir, smyger seg umerkelig inn og komplementerer smaken av fugl.

Så skrur servitøren opp med en tyngre rødvin: en Brunello de Montalcino fra Villa al Cortile. Den er innsmigrende i glasset og står som ei kule til de tre firkantede stykkene lam med rosmarinsaus. En klassisk kombinasjon ytterligere løftet av kvaliteten på kjøttet, den perfekte tilberedelsen og følget: blomkål, grønnkål og rettich.

– Orker vi mer nå? spør jeg meg selv, men servitøren må ha lest tankene og foreslår en liten pause før nest siste rett: osten.

Vi tømmer våre glass i bedagelig tempo før en portvin åpenbarer seg ved bordet: Niepoort.

Pekannøtter i honning, hjemmelaget flatbrød, rosiner og tindvedgelé passer godt til tre norske godbitene: Roselin, Orkladal og Rabagast.

Østerrike avslutter vinturen vår: en eiswein, Blauer Zweigelt fra Rabl, til en langstrakt bit sjokolade med en kule bringebærsorbet.

– Her klaffer alt: Servicen er proff, men avslappet, vennlig og inkluderende. De ulike servitørene jobber som et team og sørger for at måltidet blir en sømløs opplevelse. Og kjøkkenet! Det er utrolig hvordan de klarer å avstemme rettene til hverandre i løpet av den halvmaratonen en smaksmeny kan være, stråler Bordvenninnen.

Statholdergaarden leverer stjernemat med et vennlig smil, lave skuldre og tidløs eleganse. Det er bare å gi seg ende over.