Maten ser bedre ut enn den smaker

I en kremhvit oase i Bispevika ligger et yndet brunsjsted for Oslos unge, hippe. Det solrike lokalet har et delikat og lyst japanskinspirert interiør. Vi blir vist til et bord med høye trebenker. De er mer behagelige enn de ser ut.

Her kan instagram-kameraet gå varmt, for rettene de serverer er fargerike og fotogene. Vi bestiller kaffe før maten kommer. Lydnivået i lokalet er overraskende lavt og dempet. Nye og moderne lokaler kan ofte bli et desibel-mareritt fordi man ikke har gardiner, tepper eller andre dempende elementer.

Kaffen lar vente på seg og vi må til slutt etterlyse den når maten er kommet til bordet.

Til gjengjeld ser gildet herlig ut. Klare, sterke primærfarger lyser mot oss. Det ser unektelig sunt ut, med mye grønt og ubesudlede råvarer.

Noe som etter hvert er blitt et slags fast inventar på brunsj-menyen er avocadotoast. Kumis versjon er kanskje byens tammeste.

Den har et bunnlag med most avokado, toppet med terninger med atter mer avokado oppå. Til slutt ser det ut som noen har tatt med saksen i ugressbedet og strødd det på toppen.

Salt og pepper er knapt å se og i hvert fall ikke å smake. Her er hverken noe syrlig, hot eller søtt for å spe på den ellers veldig grønne smaken av avokado. De kunne i det minste strødd noe syltet rødløk på?

Etter en slik skuffelse var det godt de hadde en smakfull hummus. Den er tilsatt gurkemeie som løfter den. Sammen med friterte lefser er dette en lett og gøy rett.

Spinat-crepesen er langt fra den franske fristelsen navnet kommer fra. Denne pannekaken er tung, deigen vokser i munnen. Også her virker det som de har glemt å salte. Ricottafyllet er en hvit masse uten smak.

Her kunne de blandet den med parmesan for å trøkke inn litt umami. Betene blir altfor voldsomme med de milde smakene. På toppen synes de å ha mistet halve posen med spinat, som ligger der udressert og tam.

De «tyrkiske eggene» er posjerte egg i en slags paprikasaus. Her er sausen for smal og ukompleks i smaken.

Og atter en gang: Hvor er saltet? Er dette en gimmick? Den oppkuttede aspargesen virker malplassert og unødvendig. Brødet var dog godt. Det er jo vanskelig å bomme med surdeigsbrød i det minste.

Så tar det seg opp med bakte søtpotetterninger og en svart hvitløksaioli. Svart hvitløk får sin farge fra å være varmebehandlet på lav varme over lang tid. Dette gir en funky og digg smak som passer godt inn i dipper. Men denne ingrediensen er blitt så populær at det nesten har gått i inflasjon i hvor kokkene hiver den inn. Kumi unngår denne fellen og skaper en enkel, men herlig kombinasjon med denne retten.

Den beste retten denne formiddagen er desserten. Veganske amerikanske pannekaker med bær. På toppen ligger en liten sky av en krem. Den veganske kremen «smelter» fort. Likevel er den et bedre alternativ enn den stivpiskede «vanlige» kremen, som ofte kan bli for søt og overveldende. Med et raust dryss av lønnesirup er gleden komplett. Det er også imponerende å få så fluffy pannekaker på veganske ingredienser.

Når jeg omsider får cappuccinoen er den for varm og espressoen er sur. Vannflasken forsvant også og måtte etterlyses. Stedet er ikke overfylt, så her kunne man vært mer oppmerksom på de gjestene som har tatt turen.

Det én gang lekre måltidet ligger halvspist igjen på det lyse trebordet. Skinnet bedrar på Kumi. De vakre fargene manglet salt og sjel. Det er tross alt innsiden som teller.