En ny stjerne er født

Det har gått gjetord om denne filmen helt siden regissør Charlotte Wells deltok med den på filmfestivalen i Cannes i fjor. Dette er imidlertid ingen film som roper etter oppmerksomhet ved sin tematikk eller stil.

Wells’ spesialitet er å underspille de emosjonelle øyeblikkene og la dem heller sive nesten umerkelig inn fra hjørnene og kantene av filmbildet. Om du ikke er oppmerksom, kan du miste noen av de innsiktene som til sammen gjør denne filmen så spesiell.

Vi er med 30-åringen Calum (Paul Mescal) og hans 11-årige datter Sophie (Frankie Corio) på ferie i Torremolinos en gang på 1990-tallet. De bader, døser i sola og oppfører seg mer som ertelystne søsken enn far og datter. Vi får vite at Calum ikke ser datteren ofte, at hun bor hos moren. Dette er et sjeldent øyeblikk de har sammen, og han vil ikke spolere det. Likevel er det noe som ulmer på undersiden. Noe som plager ham.

Sophie legger ikke merke til det først, hun er altfor opptatt av tenåringene som inviterer henne med på å henge rundt hotellet. Men gradvis forstår vi at dette er hennes gjenfortelling, et sted mellom minnene, drømmene og ikke minst de videoopptakene hun og faren gjorde i løpet av uken de hadde sammen på ferie.

Vi vet ikke hva som plager Calum. Det fremstår som psykiske problemer, noe med et forstyrret selvbilde. Det interessante med filmen er hvordan Sophie aldri forsto hva som hjemsøkte ham, før det var for sent.

Med jevne mellomrom ser vi de opptakene de tok av hverandre under ferieoppholdet. Vi forstår at det er Sophie som i voksen alder betrakter dem. Gradvis forstår vi også at det er en sorgprosess som utfolder seg. Dette var siste gangen hun møtte faren. Hun kunne ikke forstå hva som skjedde den gangen fordi hun hadde nok med å leve livet, med å være et barn på terskelen til tenårene.

I filmen ser vi at faren erkjenner dette og respekterer det. Men det er samtidig hjerteskjærende. Det betyr ikke at filmen er nedsunket i tristesse. Far og datter makter å holde på feriestemningen. De setter pris på den tiden de har sammen. De alvorlige stundene og retrospektive pausene er korte og nesten flyktige. Det er opp til oss å tolke og tyde. For den uoppmerksomme seer vil filmen derfor kunne fremstå som relativt udramatisk.

Da er det kanskje andre kvaliteter som trer frem. Som den lekne intimiteten mellom dem. Eller den godt balanserte tidskoloritten som aldri lar epokens ytre stiltrekk eller camcorder-estetikk ta overhånd.

Regissør Charlotte Wells behersker de subtile virkemidlene til fulle i denne imponerende debuten. Her får hun Paul Mescal fra seriesuksessen «Normal People» til å lodde enda dypere.

Men fremfor alt er dette et stort gjennombrudd for unge Corio. Hun har ikke bare en uanstrengt naturlighet foran kamera, men besitter også dette «udefinerbare» som gjør at vi aldri blir lei av å se på henne. Hun får frem den genuine spenningen ved å være tenåring, ikke bare det skremmende ved det. Og vi ser farens maktesløshet ved å måtte betrakte det.

Når avstanden mellom dem blir for stor, fører Wells dem ofte sammen gjennom musikken – men vi ser også eksempler på det motsatte. Det er ikke 90-tallets epoke-definerende teknomusikk som her dominerer, men britiske band som Blur og All Saints. Det er likevel to mer tidløse klassikere som løfter filmen til uante høyder.

Det er R.E. Ms «Losing my Religion» og David Bowie og Queens «Under Pressure». De er begge strålende eksempler på hvordan musikk kan bli en integrert del av en filmfortelling og løfte den videre. Det fremstår som så enkelt, men krever en hel verden av talent – fra regissøren, klipperen og fotografen som her utgjør en uslåelig treenighet.