La Mayor sender oss rett til Mexico – nesten

Vi kaller henne bare mezcal-dama. Hun er det tydeligste minnet jeg har fra en tur til Göteborg. Jeg husker hennes perlemorslakkerte negler som forsiktig tapper på en penisformet mezcalflaske.

Da vi ble tipset om Tizne i Göteborg, sto gleden i taket. Meksikansk fine dining. Så deilig med noe annet enn småretter med bakte grønnsaker og entrecôte.

Det er lett å glemme at vi faktisk har noe tilsvarende i Oslo. Midt i sentrum. Bare noen få skritt fra Los Tacos i Torggata finner du meksikansk mat strippet for påvirkning fra Texas og Norge.

Dette er the real deal.

Bli med opp i andre etasje i en bygård i Bernt Ankers gate. Husker du strippeklubben som hadde inngang ved siden av Lille Saigon 1? Nå heter stedet La Mayor.

Med fare for å si det opplagte: Mexico er ikke én matkultur. Og det er i alle fall tydelig etter en kveld her.

I menyen kan vi lese hvilke områder i Mexico hver enkelt rett er inspirert fra. Vi bestiller tre forretter. Tetelas er en type gatemat fra Oaxaca som nå selges mange steder i landet.

Dette er fylte trekantformede maislommer med en tynn, sprø hinne. Gouda er den mest fremtredende ingrediensen. Den er også fylt med reker, blekksprut og nduja. Sjømaten forsvinner i den smeltede osten. Ndujaen klarer å trenge gjennom, i hvert fall litt.

Ved siden av har vi fått et burrata-skum som forsvinner helt i møte med den ellers så ostebaserte retten.

Crudo de atun er rå biter tunfisk av høy kvalitet. Bitene smelter på tungen. Under ligger en syrlig, rød ingefærsaus med både nøttete og røkte noter.

En kul detalj er fryste bringebær på toppen. De tilfører sødme, friskhet og er en fin, kald kontrast til den romtempererte retten.

Tostada, altså friterte lefser, er toppet med guacamole og kamskjell med en sprø chiliblanding på topp. Chilien er akkurat skarp nok til ikke å drepe den sarte kamskjellsmaken.

Mens vi til forrettene har drukket musserende vin fra Argentina, vil vi nå dele en flaske. Vi har bestilt tre ganske forskjellige hovedretter. Og det er nok vanskelig å finne noe som kunne fungert til alle.

Servitøren anbefaler varmt en kraftig sørafrikansk blend av merlot, cabernet sauvignon og cabernet franc. Rupert & Rothschild Classique (2019) er en fulltreffer til den grillede signaturretten.

Men først litt om de andre hovedrettene.

Røkt torsk-empanada er igjen en bakt deig der hovedingrediensen forsvinner i alt det andre. Den røkte torsken smaker nesten ingenting i møte med mengder av oaxaca-ost (en mild, hvit ost), kål og salsa verde.

Samtidig er bakst og smeltet ost comfort food på sitt beste. Skuffelsen ligger i at jeg hadde forventet smaken av røkt torsk.

Restaurantopplevelsen i Göteborg var minneverdig også fordi vi fikk en kort anekdote eller en setning om hvor rettene kom fra, og hva de var inspirert av.

Jeg skulle ønske La Mayor gjorde noe av det samme.

De er unike i sitt slag i Oslo. Men den eneste informasjonen vi får, er den vi selv må lese oss frem til i menyen. Det forkynnes lite. Dessverre.

Retten cochinita pibil er svinekjøtt med syrlig appelsin, syltet løk og habanero. Sausen smaker mest av kjøttkraften, og jeg savner en mer tydelig smak av appelsin.

Den lille skålen med revet svinekjøtt er servert med fire små, myke maislefser. Men hvorfor har de ikke spandert to ekstra lefser på oss? De vet at vi skal dele, likevel får vi fire lefser på tre personer.

Signaturretten er høydepunktet: grillet blekksprut og husets mole. Mole er en fellesbetegnelse på en meksikansk saus, ofte med en lang liste ingredienser. La Mayors variant har innslag av sjokolade og røyk, og er både nøttete og lett syrlig.

Oppå har vi fått en grillet blekksprut der de tykkeste delene er perfekt tilberedt, mens de tynneste delene er noe seige.

Maten er alltid det viktigste når jeg vurderer et spisested. Samtidig er helhetsinntrykket også av betydning. Vi er de eneste gjestene på La Mayor.

Vi merker at det ryddes og gjøres klart til stenging mens vi fortsatt er midt i måltidet. Det er en uting. De kan i alle fall prøve å ta vare på de eneste gjestene de har.

Vi bestiller likevel dessert og angrer ikke.

Buñuelos con Cajeta er en fritert deig toppet med karamell og appelsinskall. Dette er sprø og søte elementer som blir perfekt balansert av en syrlig og kremet rømme-is.

Vi sitter ikke igjen med noen minner à la mezcal-dama etter denne kvelden. Men vi sitter igjen med en følelse av å ha vært på et uoppdaget sted, og vi kommer til å huske en kompleks tunfiskrett og en nydelig mole.

La Mayor ønsker å feire mangfoldet i det meksikanske kjøkkenet. Det er flott, men de må skjerpe seg litt. De må gjerne fortelle litt om rettene de serverer, og de må slutte å rydde mens gjestene prøver å kose seg.