«Adolescence» er sensasjonelt bra

Du har kanskje hørt det allerede? «Adolescence» skal være sensasjonell. Ingen serier kommer til å tangere dette krimdramaet i 2025.

Den er filmet på en helt spesiell, imponerende måte. Skrytet av Netflix' nye engelske serie vokser for hver dag som går. Er det mulig å lage en serie i 2025 som egenhendig skjerper våre forventninger til hva som er mulig i dette formatet?

«Adolescence» er så god og rystende som mange vil ha det til. På veien til en triumf av en tragedie lager serien en av tidenes beste TV-episoder, mens den imponerer med et håndverk jeg knapt har sett maken til.

En stille morgen stormer bevæpnet politi inn dørene til familien Miller. De løper opp i andre etasje. Der finner de 14 år gamle Jamie Miller. Til familiens gråtende, skrikende fortvilelse blir han arrestert. Jamie mistenkes for drap på Katie, en jente fra skolen som er brutalt knivstukket i hjel.

Familiens overbevisning om at Jamie er uskyldig slår snart dype sprekker. Hva har skjedd med lille Jamie på veien fra barndom til voksenlivet?

Gjennom fire episoder følger vi Jamie, familien og politiet. Først arrestasjonen. Så får vi politiets etterforskning på skolen. De siste episodene foregår syv og 13 måneder senere. Slik brettes tragedien ut i fire konsentrerte akter. Dette gjøres ved at alle episodene er filmet i én tagning.

Regissør Philip Barantino og serieskaper Stephen Graham har gjort dette før i filmen «Boiling Point». Nå tas det til nye høyder. Kamera følger skuespillerne inn og ut av rom og hus. Det flyr på en drone over lokalmiljøet. Linsen stormer rundt hushjørner med løpende ungdommer. Teknisk er det til å miste pusten av, men det forsterker historien mer enn det kaster skygge.

Tagningene får en overveldende kunstnerisk funksjon. Metoden gir «Adolescence» en nærhet, nerve og autentisitet. Det blir som en miks av det beste TV og teater har å by på. Som seer kommer jeg så tett som mulig på de vanskelige følelsene, detaljene og desperasjonen.

For det er tunge temaer som behandles. Familiens bunnløse sorg over å ha mistet en sønn skriker ut av hvert bilde. Frustrasjonen over å ikke forstå hvordan sønnen kan være drapsmann overføres på seeren.

Politiets tunge arbeid portretteres mer intimt enn hva den jevne krimserie tilbyr. Nabokonens nysgjerrige nese blir større over hekken. Familien møter verden utenfor hjemmet med dirrende, skjør nervøsitet.

Entagningsmetoden gir skuespillerne et ekstra løft, uten at jeg undervurderer den massive tekniske operasjonen som også gjennomføres. Da er det spesielt sterkt å se debutanten Owen Cooper som Jamie. Jeg tenkte først at han skulle hvile mye på erfarne Stephen Graham, som spiller faren Eddie. Fra første scene vokser Cooper inn i rollen. Han stjeler scener, og i episode tre tar han over hele serien.

Mesteparten av den tredje episoden finner sted i et møterom hvor en rettspsykiater vurderer Jamie. Unge Cooper spiller intuitivt og hudløst, og blir en perfekt kombo med Erin Rachael Doherty, som spiller rettspsykiateren Briony Ariston. Psykiateren prøver å lokke ut Jamies innestengte følelser. Scenen er noe av det beste jeg har sett på en TV-skjerm.

Det er også i denne episoden «Adolescence» viser frem tematikken som murrer i bunn som et kommende jordskjelv: unge menns selvbilde, incels på nett og selvradikalisering som fører til kvinnehat. «Adolescence» bruker disse diskusjonene til å gjøre serien aktuell, men den faller aldri for fristelsen til å skrike aktivisme fra fjelltoppene.

Gjennom utforskningen av forholdet mellom pappa Eddie og sønnen Jamie forteller «Adolescence» en hjerteskjærende, tidløs historie om det mentale vertigoet de første tenårene kan by på. Den leter etter koblingspunktene mellom far og sønn. Serien forsøker også å snakke om det uforklarlige. Hvorfor dreper noen?

En fortelling om en mislykket fotballkamp brukes som festepunkter for hengekøyen som er serien. Det får like stor effekt fortalt av far og sønn, men sammen blir det hjerteskjærende. Når farens reaksjon fra fotballkampen forplanter seg i flere av seriens nøkkelhendelser, oppnår «Adolescence» en helt spesiell innsikt.

Avslutningsepisoden med Stephen Grahams enorme innsats vil også gå inn i seriehistorien. Som en lokal detalj er det interessant at den støttes av et norsk hat trick. Først blir A-ha grundig diskutert. Trioen får en nøkkelrolle i familiens forsøk på normalitet. Erling Haaland får litt skryt i en bisetning.

Det dypeste inntrykket skaper likevel Aurora-sangen «Through the Eyes of a Child». Den snart ti år gamle sangen får den beste plasseringen en norsk sang har hatt siden Ane Brun løftet sesong 2 av «Peaky Blinders».

Sangen løfter den siste scenen til et voldsomt crescendo. Det bidrar til at «Adolescence», tross sine manglende svar på livets vanskeligheter og grusomheter, får en slags konklusjon.