Det spruter ikke av Vesuvio

– English! ENGLISH! Servitøren bjeffer ampert når vi starter med å spørre om noe på norsk.

Vi har ruslet inn på Vesuvios avdeling på Aker brygge. Restauranten har flott uteservering og utsikt mot Yokoso og Lofoten fiskerestaurant. Temperaturen innendørs er like kjølig som servicen, så vi beholder jakkene på.

Vesuvio har overtatt lokalet etter fiskerestauranten Flo, som fikk altfor kort tid ved bryggene. De har gjort lite med interiøret, men har i det minste kalt stedet for Vesuvio – Vista mare, altså «med havutsikt».

Vesuvio har allerede to avdelinger på Bislett og St. Hanshaugen og skal snart åpne i Operapassasjen. Menyen byr på både salater, småretter, pasta og et rikholdig utvalg pizzavarianter.

Vi er lystne på italienske oster og skinker og starter med tagliere misto og en Moretti 0,4 til 140 kroner. Fatet lander med et smell på bordet etter 20 minutter. Servitøren ser forundret på meg når jeg spør hva slags oster og skinker de har valgt ut.

– This is cheese, this is ham, and this and this is salami, får vi opplyst.

Detaljrikt, med andre ord. De to ostene er kjøleskapskalde og hadde fortjent en god stund i romtemperatur. En grei chèvre er toppet med honning, mens den milde kumelksosten asiago har en nøttaktig smak.

Den møre spekeskinken har også et lett nøttepreg, er silkemyk og salt. Salamiene er gode, spesielt den karakteristiske rødoransje salami ventricina, en krydret og småsterk svinevariant. Det er godt med mandler og oliven til, men focacciaen er noe tørr. En helt grei start til 395 kroner.

Det buede lokalet er ikke enkelt å innrede, men Vesuvio har utnyttet plassen bra. Sitrontrær i plastikk løfter ikke opplevelsen, men de store vinduene gjør det til et hyggelig sted å innta middagen. Vinlisten er kort, og flere av vinene koster rundt firgangen av Vinmonopolets pris.

Hovedrettene er av varierende kvalitet. Fersk pasta av typen pappardelle – bred båndpasta – er toppet med langtidskokt ragu av oksehale og høyrygg. En raus porsjon til 255 kroner, men retten burde vært varmere, hakket saltere og smakt mer.

Det er mettende, men noe tannløst. Mer parmesan hadde også løftet retten.

Spagetti vongole innfrir. Her er pastaen varmere, og sjømatpreget kommer fint frem. Det burde definitivt vært flere skjell, men de som er på tallerkenen er milde og noe sødmefulle. Her er fint smak av hvitløk, fersk persille og en flott kombinasjon av syre og salt. 345 kroner er dyrt for en pastarett, men skjellene koster tross alt flesk.

Servicen fortsetter i samme kjølige stil. En servitør spiser ved baren, de andre tuller og ler og skravler intenst med hverandre. Det er hyggelig å se at de koser seg på jobb, men de burde ha vist gjestene mer oppmerksomhet.

Pizzaene er greie, men overbeviser ikke. Best ut kommer varianten med chèvre. Pent stekt og fin miks av salt pancetta, syrlig chèvre og sødme fra honning.

Kokken burde brukt litt mer tid på å fordele toppingen, for det virker som om ingrediensene er kastet på i et voldsomt tempo. Deler av pizzaen mangler valnøtter, mens andre steder full av både pancetta, ruccola, valnøtter og chèvre.

Den andre pizzatypen lider av samme problem. N’duja, den sterke pølsen fra Calabria, bør rykke litt i rockefoten, men her kommer det bare støtvise rykninger. Det er generelt for lite av den, og pølsen er ujevnt fordelt.

Den søtlige tomatsausen kommer fint frem, men med mye bløt burrata på toppen, blir det slapt. Pizzaen står nesten i en halv centimeter tomat- og ostevæske, noe som gjør alt veldig sausete og mykt.

Dessertene er som resten av måltidet: greie, men ikke mer. Tiramisuen smaker godt, men mangler saftighet. Sjokolademoussen er mørk, tung og seig, med en fin sjokoladesmak. En god kombinasjon med vaniljeis og friske bær.

Vesuvio ligger flott til på Aker brygge med fin uteservering, men har en del å hente på både mat og service.