Divaen som var for stor for Norge

Oscarstatuett, vennskap med Henry Kissinger og suksess på Broadway. Liv Ullmanns liv er strålende grandiost og glamorøst.

I Norge har hun derimot møtt mer motstand enn utenlands. Det mener Ullmann selv. I den nye dokumentaren leser hun både fra janteloven og minnes en boksignering i Trondheim der ingen kom.

Det virker derfor ikke helt tilfeldig at den nye dokumentaren om Ullmann regisseres av indiske Dheeraj Akolkar. Han har Storbritannia som base. For nordmenn blir det en mulighet til å se vår største skuespillerstjerne med et annet blikk.

I 2010 sendte den uerfarne regissøren Akolkar Ullmann et håndskrevet brev. Utrolig nok svarte hun. Resultatet ble dokumentaren «Liv og Ingmar» (2012).

Hjemme i sin egen leilighet forteller Ullmann veldig fritt og blidt om livet sitt til Akolkar, på engelsk. Hennes tydelige aksent, og tindrende øyne, er som før. Ullmanns helt spesielle evne til å trenge igjennom kameraet er fullt intakt.

Dokumentaren starter kronologisk med Ullmanns barndom og hennes første store profesjonelle nederlag da hun ikke kom inn på Teaterhøgskolen. Her forteller hun forbilledlig åpent om hvor skuffet hun ble, og hvordan hun helt siden den gang har holdt øye med karrieren til de som kom inn.

Det er herlig å se en 84-årig diva kose seg over at hun har gjort det langt bedre enn dem alle. Til å være en større-enn-verden-persona er Ullmann samtidig veldig nær og nedpå.

Kjente skuespillere som Cate Blanchett og Jeremy Irons legger ut om Ullmanns genialitet, men som så ofte blir disse løsrevne kommentarene ganske overfladiske.

Dokumentarens mest innsiktsfulle scener kommer når Ullmann selv forteller spesifikt om eget virke. Som da hun og Ingmar Bergman arbeidet med «En pasjon». Ullmann var uenig med Bergman om karakterens fortid. Men Bergman ba henne om å huske på å lene seg tilbake og ta en pause under scenen de skulle spille inn.

Vi får se scenen, og Ullmann forteller hvordan hun mens hun lente seg tilbake, innså at Bergmann hadde rett. Det blir et eksklusivt innblikk i deres samarbeid og Ullmanns utrolige evne til å uttrykke følelser gjennom den minste mimikk. Jeg hadde gjerne sett enda flere slike snutter om metode og den kreative prosessen.

Serien har et vell av arkivmateriale å ta av, og bruker det heldigvis flittig. Mens Ullmann sitter i stuen og forteller, får vi se bilder av hennes glamorøse Hollywood-liv på 1970-tallet.

Særlig en opplevelse er både litt skremmende og rørende. En «kjent skuespiller» ba Ullmann komme på besøk, men kollegaen Rock Hudson advarte henne klart. «Du må ikke dra til ham!» Da Ullmann likevel drar, får hun sjokk idet hun innser at skuespilleren er alene, og at det slett ikke er noen fest. Men så ringer det på døren. Det er Hudson som tar henne med hjem igjen.

Mens Ullmann gjorde banebrytende arbeid i utlandet, er det flaut å høre hvordan norske feminister skrev at hun var «undertrykt» fordi hun var med i en såpereklame. På den tiden jobbet hun hardt med å kjempe mot datidens underdanige kvinnerolle, forteller hun. Hun sa blant annet nei til å spille i «Fanny og Aleksander», et avslag Bergmann tok svært tungt.

«Jeg hadde alltid Norge!» utbryter Ullmann i filmen og forteller om hvordan hun til stadighet ble parodiert og kritisert i hjemlandet. Hennes vene og vakre vesen bryter med en del norske idealer.

Jeg tviler ikke på at hun møtte både jantelov og fordommer mot kvinner selv i 1995, da hun regisserte «Kristin Lavransdatter». På settet hadde hun ikke engang sitt eget kontor, eller rom, for å bruke Virginia Wolfs terminologi.

Mens jeg ser på, er det umulig å ikke tenke på hvor mye Norge også har forandret seg på de hele 66 årene Ullmann har vært aktiv. Ville en så stor internasjonal stjerne blitt latterliggjort så mye i norsk offentlighet i dag?

Kollega Renate Reinsve får hyllende overskrifter i alle aviser når hun viser seg på internasjonale tilstelninger, for ikke å snakke om hvordan pressen dekker en viss fotballspiller på H. Ullmann har nok kjempet noen kamper som generasjonen etter har fått slippe.

I tredje episode av dokumentaren fokuseres det mer på Ullmanns humanitære arbeid. Det er ikke like spennende, og samtidig har slike partier det med å heve en god skuespiller opp til en slags helgen, noe som er helt unødvendig.

Scenene hvor Ullmann leser fra sin egen bok, blir også noe påklistret. Jeg skulle heller sett at vi fikk enda flere anekdoter fra hennes eget liv, for få norske kunstnere kan skilte med et mer innholdsrikt et.

Er man filminteressert, er «A Road Less Travelled» et must. Ullmann viser noen andre sider av seg selv og får frem noen mindre sjarmerende sider av Norge. Men det er ingen bitterhet her, det er mer en refleksjon over alt hun har opplevd. Og det er lærerikt på svært mange plan.