Dette sirkuset fortjener ikke applaus

Se for deg et møte i en moderne høyblokk. Dressene er på. Det brainstormes.

«Hva om kundene gjør all jobben selv?»

«Det hadde jo vært en gullgruve! Men hvordan?»

«Du må bare få dem til å tro at de gjør noe gøy, få dem til å føle at de er på tivoli eller no. Penger i kassa!»

Det kan godt hende scenarioet er langt fra sannheten, men det er i alle fall følelsen jeg sitter igjen med etter en ettermiddag tilbrakt på Pincho Nation. Jeg er nesten støl i bena etter å ha løpt opp og ned med brett med mat og drikke. En tusenlapp fattigere, men ikke mett på den gode måten.

Vi besøker restaurantkjedens filial ved Det Norske Teatret en lørdag ettermiddag. Det er ikke stappfullt, men det er en god del folk i de to etasjene. Det er mange barnefamilier, flere vennegjenger og det jeg tolker som kollegatreff. Drinkene er blå, oransje og rosa.

Vi får to pappbokser med popcorn i hånden og blir bedt om å følge hovmesteren. På vei mot bordet går vi forbi fløyelskledde stoler i rosa og rødt, gullfigurer som henger på veggene og en bar som ser ut som en food truck. Barnet som er med denne ettermiddagen, har store øyne.

Jo da, førsteinntrykket er gøy. Det er en visuell fest å være her. En følelse av å være på tivoli eller sirkus.

Men så er det liksom over. Det er ikke noe mer sirkus. Det er ikke noe lek eller andre spennende ting som skjer.

For å bestille må du laste ned kjedens app. Tenk så god denne ideen var før 2020. Men så begynte søren meg alle andre å gjøre det og. Jeg er spent på hvor lenge denne forretningsmodellen holder nå som de fleste av oss får umiddelbar fatigue av å se et munnbind eller koronatest. Vi vil ikke bli minnet på det livet.

Etter hvert som vi skroller oss nedover den lange listen med retter, begynner vi faktisk å glede oss litt. Det er mye som frister, og prisene er gode. Chicken taco til 55 kroner og belgisk vaffel med skagenrøre til 59 kroner. Her kan vi bestille litt av hvert uten å blakke oss. Det er bra!

Vi går for crowdpleasere som burger og biff, men bestiller også litt mer spennende retter som asiatisk agurk, trøffelpasta og ’nduja (en smørbar sterk salami).

Et pushvarsel på mobilen forteller at maten er klar. Jeg løper opp trappen og bort til kjøkkenet. På benken som skiller kjøkkenet og restauranten, er det noen meter med planker. Vår bestilling er lagt på fire planker. Man klarer bare å bære én planke om gangen.

Her må vi altså jobbe for maten.

Vi spiste 15 av de 43 rettene på menyen. Det er såpass mange retter at jeg skal gjøre det litt enkelt:

Caprese-salat skal jo være ganske enkelt å få til, men her fungerer det dårlig. De har sprutet en pestolignende dressing midt på tallerkenen. Det betyr at mye av det grønne ikke har noe dressing. Lite salt er det og. Pizza margheritaen har tykk bunn, enkel saus og ost. Man får litt følelsen av å spise en frossenpizza. Plutselig er ikke 39 kroner billig, men dyrt.

I appen ser retten ’Nduja nesten ut som et kjøttstykke, den glinser. I virkeligheten er det en tynn loffbit med nduja på. Spicy og grei på smak, men overpriset. One pan gnocchi er seige potetpuffer i masse ost. Det smaker bare salt.

Vaffel med skagenrøre smaker litt som forventet. Dessverre var vaffelen hverken søt eller sprø. Dermed ble retten helt grei og ikke veldig god. Og hvis du liker biffen din gjennomstekt, kan du prøve plankestek à la pincho. Her får du potetmos som er sprøytet som en kremtopp og varmet opp.

Original burger har kompakt burgerbrød og et lite spinatblad som grønt alibi. Denne ble rett og slett kjedelig. Vi bestilte asian cucumber med håp om å få en liten forfriskende rett. Her har de vært litt ivrige med sesamoljen. Retten var mer tung enn frisk.

Det som er deilig med smore's er jo at marshmellowen er smeltet. Det var den ikke i desserten s'mores bowl. Vi fikk håndfull minimarsmellows med is, sjokoladesaus og knust kjeks.

Trøffelpasta & storfe indrefilet var god! Porsjonen var raus. Sausen var fyldig med masse sopp og mørt kjøtt. Retten som smakte best var hvitløksstekte sjampinjonger. Her hadde de brukt godt med hvitløk og persille. Soppen kunne gjerne vært stekt litt lenger.

Friesene var slik de skal være, sprø utenpå og myke inni. Chicken taco er en grei munnfull med chipotledressing og guacamole. Den metter og er ok på smak, men den gjør ikke noe ut av seg.

Jeg var også godt fornøyd med to av dessertene. Chocolate brownien var søt og seig med en stor kule jordbæris. Churrosen med nugatti var litt tynne og vel sprø, men tilfredstilte sukkerbehovet.

Pincho nation har gjort noe lurt. Restaurantkjeden gir inntrykk av å være et billig sted med mange spennende smaker. Over tusen kroner for to voksne og et barn er ikke veldig billig. Spesielt ikke når vi har stått for serveringen selv. Hadde maten vært god, hadde jeg nok tilgitt treningsøkten, men her var det få oppturer.

Det fineste minnet fra Pincho nation blir popcorn til forrett og barnets forventningsfulle blikk.