«Eldorado: alt nazistene hater»: burde vært en serie i flere episoder

Se for deg at homofile og transpersoner får en frihavn i en av verdens ledende storbyer. Endelig kan de utforske sin identitet uten represalier.

Men så kommer tilbakeslaget: En fremadstormende politisk leder starter et korstog mot det han anser som nedbrytende dekadanse og vinner det neste valget. Han innleder deretter en forfølgelse av alle som tenker og lever annerledes. LHBTQ+-miljøet pekes ut som en av hovedfiendene.

Nei, det er ikke enkelte amerikanske delstater jeg refererer til, men Berlin på 1930-tallet. Parallellen er ikke til å unngå i denne Netflix-produserte dokumentaren. Den utbasuneres ikke med store bokstaver. Men den er der for alle som vil se.

Weimar-epoken fremstår i ettertiden som et enestående liberalt politisk eksperiment. I filmen får vi en introduksjon til LHBTQ+-miljøet som frekventerte de legendariske nattklubbene og scenene som gikk under fellesbetegnelsen Eldorado.

I filmen er imidlertid Eldorado gjenskapt som én eneste nattklubb. Med dramatiserte nattklubbscener som kan minne om filmklassikeren «Cabaret» eller serien «Babylon Berlin», velger regissør Benjamin Cantu å gjenskape den fordums storheten istedenfor å støtte seg på genuine opptak.

Kanskje skyldes det utfordringer med rettigheter. Mest sannsynlig skyldes det at brorparten av LHBTQ+-miljøets egne opptak og nedtegnelser fra denne unike perioden ble kastet på nazistenes bokbål.

Dette overgrepet er beskrevet før i dokumentarform, men dette er første gangen det presenteres for den enorme mainstreamsfæren som Netflix underholder. Sentral for dokumentasjonen som forsvant, var Magnus Hirschfeld og hans «Institut für Sexualwissenschaft».

Han var en forløper til sin mer kjente amerikanske kollega Alfred Kinsey, som levde lenge nok til å bli omfavnet av den seksuelle revolusjonen. Hirschfeld, som selv var homofil, døde før krigen brøt ut, alene og på flukt. Men det pionérarbeidet han sto bak, får her bred anerkjennelse.

Hirschfelds institutt var ikke bare et arkiv for alle de avtrykkene som LHBTQ+-miljøet hadde etterlatt seg. Det var også en faglig og sosial møteplass for flere av miljøets frontpersoner.

Her møttes Toni Ebel og Charlotte Charlaque. De var kanskje de første transkvinnene som fikk gjennomført kjønnskorrigerende inngrep. De valfartet alle mellom Hirschfelds institutt og Eldorados nattklubber. Det tok ikke lang tid før nazistene fikk ferten av forbindelsen.

Etter Hitlers totale maktovertagelse i 1934 ble angrepene på Hirschfeld og Berlins klubbscene hyppigere i tysk presse. Det kulminerte med en brutal razzia i lokalene til Hirschfeld. Der gikk hele hans livsverk opp i flammer.

En forbindelse til Eldorado som var forbausende velkjent, selv i nazistenes rekker, var den homofile og brutale SA-lederen Ernst Röhm. Han tilhørte den subkulturen i de paramilitære rekkene som anså kvinner som frastøtende. Han dyrket sin seksualitet på nattklubbene. Röhm gamblet på at han var uvurderlig for Hitler. Det skulle bli hans bane.

Vi presenteres for mange sterke og vidtfavnende historier. Temaet hadde fortjent en fordypning gjennom serieformatet. Noen ganger rekker ikke filmskaperne over alt.

Eksempelet med Röhm viser hvor komplisert denne schizofrene virkeligheten kunne fortone seg, i dragsuget mellom ny åpenhet og en rabiat motreaksjon.

En annen som havnet i skvis, var tennisstjernen Gottfried von Cramm. Det finnes rikelig med arkivmateriale fra hans meritter som en av Tysklands største idrettsstjerner. Her får vi servert noen forsiktige vignetter med dokudrama om hans veksling mellom sin bifile hustru og sin jødiske elsker.

Hans historie skulle strekke seg langt inn i etterkrigstiden, nettopp fordi nazistenes restriktive lover ble videreført i det nye Vest-Tyskland. Det er en historie som også roper etter et større drama.