Allerede før premieren tiltrakk den nye dokumentaren om Kleopatra, produsert av Jada Pinkett Smith, seg mye oppmerksomhet. Årsaken var at Kleopatra blir spilt av britiske Adele James (27), som er svart.
En egyptisk advokat gikk så langt som å saksøke Netflix fordi dette «underminerte egyptisk kultur». Men det «Queen Cleopatra» bør dømmes for, er å bryte med alle regler for hva som konstituerer en god dokumentar.
Kleopatra, Egypts siste farao, levde fra omtrent 69 år f.Kr. til år 30 f.Kr. Hun ble ikke engang førti år, men rakk å få barn med to av Romerrikets mektigste menn, Julius Cæsar og Marcus Antonius.
Et så spektakulært liv er noe for både historiebøkene og popkulturen. Shakespeare skrev tragedien «Antonius og Kleopatra», Elizabeth Taylor forvandlet den egyptiske dronningen til et sexsymbol med gullfletter.
Nå i 2023 kunne man forvente seg et mer nyansert blikk på denne unike kvinnelige makthaveren, men regissør Tina Gharavis dokumentar er like hollywoodsk som filmen fra 1963 – bare at det nå er andre verdier som trender i filmbyen.
Lite søskenkjærlighet. Kleopatra (Adele James) med sin halvsøster, Arsinoe (Andira Crichlow), som siden blir myrdet slik at Kleopatra kan sikre seg tronen. Foto: Netflix
Agenda før fakta
«Queen Cleopatra» er andre miniserie i Pinkett Smiths prosjekt for å fremheve afrikanske dronninger. Den første handlet om dronning Nzinga av Ndongo og Matamba i dagens Angola. Prosjektet er prisverdig i seg selv. Men når man skal lage dokumentarer, blir det fryktelig uinteressant når agendaen overstyrer faktaene. Det skjer dessverre titt og ofte i denne miniserien.
Vi vet ikke sikkert hvordan Kleopatra så ut, eller hvem moren hennes var. Det vi derimot vet, er at den ptolemeiske herskerklassen i Egypt, som dronningen var en del av, kom fra Hellas og Makedonia. De hadde også en tvilsom tradisjon med å gifte seg med søsken. At Kleopatra var svært mørk er derfor lite sannsynlig, men hun så garantert ikke ut som Liz Taylor heller.
I dag, hvor det er blitt en trend å bruke fargeblind casting, bør det egentlig være lite oppsiktsvekkende at en svart skuespiller får spille Kleopatra. Men når alle de ptolemeiske herskerne spilles av svarte, virker det som at agendaen er viktigere enn historisk etterrettelighet.
Som et fotoshoot. Flere scener i dokumentaren ligner mer på Annie Leibovitz' motefotografi for Vogue enn troverdige hendelser fra historien. Foto: Netflix
Mytologiserende heltedyrking
Denne «dokumentarens» største forbrytelse, er å gjøre Kleopatra til en slags allmektig superheltinne. Bortsett fra når hun dreper søsknene sine, da er det bare synd på henne, stakkars.
Serien dyrker og mytologiserer henne, godt hjulpet av eksperter som «åpenbart kjente henne på den tiden». Professor Shelley P. Haley forteller om hvordan Kleopatra «føler seg veldig nær det egyptiske folket», det er «skjebnen som har ført Marcus Antonius og Kleopatra sammen, og «Kleopatra var en elsker, ikke en kriger». Det siste blir ironisk når vi akkurat har sett Kleopatra i en totalt usannsynlig sverdkamp-scene under sitt eksil i Syria.
Til tross for den klamme innlevelsen, er de, hovedsakelig kvinnelige, ekspertene, seriens sterkeste kort. Man ville ikke vunnet kortspill med dem, men sammenlignet med seriens dramatisering av Kleopatras liv, er de klart å foretrekke.
James spiller Kleopatra godt, men mange av de andre skuespillerne leverer på lokalteater-nivå. John Partridge (51) spiller Julius Cæsar, og snakker for anledningen som Liam Neeson i Taken-filmene. Alle replikker leveres med samme lave, mørke og truende stemme. Det er så man tror man ser en parodi.
Like parodisk er de mange scenene hvor Kleopatra ligger i sengen og kjærtegner Cæsar eller Antonius bak blafrende gardiner mens de hvisker kjærlighetserklæringer og militære strategier til hverandre.
Det hele er tonesatt av et særdeles pompøst soundtrack. Musikken spriker i alle mulige retninger, og tar ofte fokus bort fra handlingen.
Kleopatra (Adele James) med halvsøsteren (Andira Crichlow) og sin sønn med Julius Cæsar. Foto: Netflix
Klisjémaraton
Dialogen er også dynket i klisjeer som «sammen er vi ild». Pinkett Smiths fortellerstemme eksotiserer Egypt og Kleopatra konstant:
«Hva er en farao? Hun er sanden og himmelen og alt imellom. Egypt er hennes førstefødte».
«Kleopatra gikk gjennom historiens sandstorm og etterlot seg så dype fotavtrykk at ingen kan viske dem ut».
Det er imponerende i sand, det skal jeg gi dem!
Å leke seg med historien kan føre til spennende, nye innsikter, men når man kler det ut i dokumentarformat, som her, blir det problematisk. Denne serien er ikke drevet av et ønske om å finne ut hvem Kleopatra kan ha vært, og hvordan hun klarte å manøvrere seg til tronen som kvinne i en mannsdominert verden.
Powercouple. Kleopatra med Marcus Antonius (Craig Russell) og tvillingene de fikk sammen. Foto: Netflix
Den ønsker kun å etablere henne som en afrikansk heltinne. Alt annet virker underordnet. Men faktum er at Kleopatra feilet som farao. Under henne mistet Egypt sin selvstendighet.
At Netflix finansierer slike useriøse serier og promoterer dem som «dokumentar», kan skade omdømmet på sikt. Det er som History Channels uendelige mengde dokumentarer om hvordan Hitler kan ha overlevd andre verdenskrig. Når det sensasjonelle får forrang fremfor det faktiske, blir resultatet at man sprer usannheter. Altså det motsatte av hva en dokumentar skal gjøre.
«Queen Clepoatra» sprer heldigvis først og fremst klisjeer og dårlig skuespill, men det er da ille nok, det.
