Får du bedre bab i byen? Ja. Men på Karl Johan, da? Vel ...

– Husker du da TGI Friday’s lå her? Maten var ikke mye å skryte av, men partystemningen var upåklagelig.

Spisevennen har tydeligvis selektiv hukommelse, siden jeg mest husker masete servitører og overpriset mat og drikke.

Da TGI Friday’s åpnet i Oslo i 1997, hadde de håndplukket servitørene på audition for at de skulle kunne «ta i bruk personligheten sin for å gjøre stemningen avslappet og uhøytidelig», som det het da. «Poenget er at vi ansatte skal ha det like gøy som gjestene, og det er klart at det er morsomt å overraske folk med en bursdagssang, en ballong, litt sjonglering og et triks,» fortalte en av dem før åpning.

Nå er servitørene mindre utagerende, noe som gjenspeiles i klesveien; alle har mørkeblå denimskjorter med Williamsburgs logo på.

Navnet på stedet er hentet fra området Williamsburg i Brooklyn, New York. Det var kjent som en bydel med kunstnere og hipstere, og et yrende, trendy uteliv. Nå er Williamsburg blitt stadig mer gentrifisert, så det passer at et utested på paradegaten Karl Johan bruker navnet.

På uteserveringen steker solen, så vi flytter oss inn. Interiøret er rustikk, rolig og avdempet, med varme fager. Her er det luftigere.

Menyen og drikkekartet er oversiktlige: Kjøkkenet henter inspirasjon fra Middelhavet og Midtøsten med kebab og småretter, men de har også noen kebabvarianter som reinskav, grillet kveite og koreansk ribbe. De har for det meste amerikansk øl på fat. Vinene er helt og holdent fra USA, og drinkene er amerikanske klassikere.

De serverer også en Williamsburg punch for to personer, men det er litt for tidlig på ettermiddagen til at vi lar oss friste, så vi holder oss til øl isteden.

Vi begynner med en skål hummus med brød på deling, og Spisevennen legger på bestillingen med falafel. Man kan bestille döner kebab enten i pitabrød eller en bolle. De har også såkalt åpen kebab på yufka – tynt brød som også brukes til kebabrull.

Spisevennen satser på en «åpen løsning» med tørrmodnet entrecôte, kalt The babfather, mens jeg tar en blanding av kalv og lam i pita.

– Maten kommer snart. Vil dere ha mer å drikke? spør servitøren. Vi tar en runde øl til – henholdsvis Brooklyn lager og IPA fra fat.

Før ølet er på plass, har vi fått maten. Pitaen med lam og kalv er plassert i en hendig holder, mens The Babfather ligger som en tykk stripe mat på det tynne brødet, slik at man kan velge mellom å rulle det sammen eller spise med kniv og gaffel.

– Grei kebab, men er den virkelig verd 229 kroner? Nokså mørt kjøtt, bra smak, men den er lunken, nesten kald når den blir servert, klager Spisevennen. Min rett koster bare 149 kroner – mer enn den ville gjort på et gatekjøkken, men blandingen av kalv og lam er vellykket, og den knasende sprø salaten, fetaosten, rødkålen og den tomatiserte sausen smaker bra. Den kan minne om den jeg fikk på Döner Bros under vår store kebabtest.

Den store skuffelsen er falafelen. Den består av noen kuler som er knallharde utenpå og tørre inni. Skal man ha noe kjøttfritt, ville jeg heller prøvd halloumi- eller portobellosopp-alternativene.

Servitørene er hyggelige, blide og stort sett oppmerksomme; det er kun et par ganger de glemmer å ta bort tomme glass og fat. Til gjengjeld er det fullt trykk på uteserveringen og stedet er relativt nyåpnet, så vi godskriver det på kontoen for «innkjøringsutfordringer», som det heter så pent i visse kretser.

Vi lar dessert være dessert i denne omgang – to småretter og kebaber pluss noen øl har mettet godt nok.

– Dessuten er det nok kebaben og noe å drikke folk kommer hit for, som Spisevennen observerer. – Kebab er populær og lettvint mat, så Williamsburg har laget et enkelt og effektivt konsept, mener han.

– Med tanke på hvor få kebabsjapper det finnes på Karl Johan, kan vi utrope den til gatens beste bab. Men jeg ville nok heller spist på et av byens mange gatekjøkken fremfor den gentrifiserte utgaven man får her. Man kan ikke kalle baben her for «autentisk».