Fengende fertilitetsthriller

«Made in Oslo» holdt meg våken. Selv om det var over leggetid, måtte jeg bare se siste episode.

Serieskaperne har lånt grep fra thrillersjangeren for å jage opp pulsen hos seerne. Spesielt to spørsmål skaper spenning: Vil legen Elin (Pia Tjelta) lykkes med å bli mor? Og blir hun avslørt og straffet for lovbruddene hun utfører ved sin egen fertilitetsklinikk?

Det er mye å applaudere i samlivsdramaet «Made in Oslo». Hvor skal jeg begynne?

Pia Tjelta er seriens kraftsentrum og drabelig god. Hver scene med henne har nerve. Legen Elin må være en drøm for en skuespiller å puste liv i fordi hun er så mangefasettert. Noen ganger er hun sjarmerende, klok og kompetent. Andre ganger ser vi en kynisk lege med tunnelsyn som har mistet det etiske kompasset. Tjelta har stålkontroll og gir en presis skildring av Elins mentale og fysiske oppløsning.

Etter syv år og 15 mislykkede prøverørsforsøk har Elins samboer sagt nei å fortsette med assistert befruktning. Handlekraftige Elin vil imidlertid ikke gi seg. Det driver henne til et hemmelig dobbeltliv som setter både samboerskapet og karrieren på spill.

Serien illustrere glimrende hvor vanskelig det er for desperate mennesker å «ta nei for et nei». Når teknologien som kan oppfylle din største drøm, finnes, hvorfor skal du ikke gjøre alt som står i din makt for å få tilgang til den? Og hvordan skal du unngå å bli rasende på dem som prøver å sette grenser for deg av etiske hensyn?

Serieskaper Kathrine Valen Zeiner har laget et uhyre smart og veldreid manus. Hun får bakt inn en rekke aktuelle og realistiske problemstillinger ved fertilitetsindustrien og genteknologi.

Jeg kan heller ikke huske at den kroppslige smerten ved å gjennomgå assistert befruktning er blitt skildret så direkte i en TV-serie. «Made in Oslo» kan bidra til å åpne opp den offentlige samtalen om temaet.

Samtidig er det ikke måte på hvor mange etiske dilemmaer som kastes etter akkurat Elin, hennes lille familie og arbeidsplass. Likevel godtar jeg at alt dette kan skje i dette serieuniverset fordi alle rollene er så godt utviklet og fenomenalt spilt.

Svenske Jakob Cedergren er et ypperlig valg som Elins samboer, håndverkeren Bjørn. I starten er han den mest fornuftige av dem, men på et tidspunkt snus rollene. Da blir Bjørn den som er besatt av å få et barn. Omdreiningen illustrerer manusforfatterens kløkt. Den viser at drømmen om foreldreskap ikke er knyttet til kjønn.

Ane Skumsvoll («22. juli») er en fest som Elins bestevenn og tidligere svigerinne, Maiken. I kraft av å være akupunktør forsøker hun både å behandle Elin og gi henne sjelesorg.

Heller ikke Elins eksmann, legen CC (Ola G. Furuseth), har rent mel i posen. Da han og Elin var gift, kjøpte de fertilitetsklinikken Bien av hans far. Nå har CC en sterk drøm om å utvide klinikken til også å ha et forskningslaboratorium. Pengesterke engelskmenn er villige til å investere i Bien, hvis de får samle inn data om eggene som ikke lot seg befrukte. Nok et etisk dilemma.

«Made in Oslo» er et tettpakket drama med filmatiske bilder, solid regissert av Marit Moum Aune. Scener fra Operaen, Bondeheimen, Aker brygge og Rådhuset underbygger følelsen av at vi er i Oslo. En avstikker til Rogaland, der Elin deltar i en konfirmasjon, gir serien og hovedpersonen en ekstra geografisk forankring. I tillegg er det festlig å høre en konfirmasjonssang som er skrevet til melodien av «Tore Tang».

Plottvendingene er mange. I sluttminuttene, da seriene tilsynelatende var i ferd med å fases ut, kom et siste stikk fra manusforfatteren som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. «Made in Oslo» er et helstøpt spenningsdrama om et brennaktuelt tema.