Det koooker i oljebransjen!

Blowout på Bravo. Revolusjon i Iran. Bedehus blir til bar. Dykkere presser seg under 300 meter. Oljeprisen runder 30 dollar fatet. Karer kommer hjem fra plattform og kjøper fete stereoanlegg. Oljemessen syder av språk i en babelsk virvelvind av konsesjoner og kontrakter.

Hadde TV 2s fotballstudio vært på plass idet «Lykkeland» starter sin andre sesong, hadde Jon Hartvig Børrestad ropt «Det koooooker i oljebransjen!» etter hver eneste scene.

Det er nok å sette fingeren på i denne nye runden av NRKs serie om oljå. Det viktigste man sitter igjen med, er likevel at serien er så fengende som statskanalen forplikter å være på sine bredeste sendeflater. Miksen av opptur og humor med tragedie og Alexander Kielland er en sterk dramastart på 2022.

Sesongen starter på sent 1970-tall. Vi er i Stavanger og Nordsjøen. Bakteppet er Bravo, Iran og HMS. Samt pengene som flommer over Stavanger og omegn.

Fremst på scenen står familien Nyman og deres inngiftede slekter. I den drivende hovedrollen forsøker skarpe Anna å få seg jobb i oljebransjen.

Avslagsbrevene hoper seg opp. Ektemannen Jonathan gjør det stort i Phillips. Anna får napp hos Oljedirektoratet da hun leverer godt tallmateriale til Bravo-kaoset. Med kontorpulten full av selvtillit avslører hun ivrig ektemannen Jonathan som skjødesløs HMS-trikser. Jobben blir suksess, privatlivet ender i blowout.

Den mest åpenbare kvaliteten i «Lykkeland» er de tydelige karakterene og det sterke håndverket som er gjort med plottet. Akkurat som den australske dramaserien «The newsreader» bruker «Lykkeland» store nyheter til å fortelle nære historier.

Gjennom Anna og Bravo får vi et bilde av kvinner i arbeidslivet på 70-tallet. Venninnen Torils liv illustrerer hvordan bedehuskulturen ble utfordret av Nyman-familiens nye oljekapital. Anna og Jonathans ekteskap blir scene for et storpolitisk spill hvor USA, Iran og Sovjet smugkikker hverandre i kortene.

Det kan også minne om tyske «Weißensee». Livet på østsiden av Berlin-muren ble til et drivende godt drama om familielivet i et diktatur. «Lykkeland» blir til en tilsvarende historie om det sprudlende kaoset som oppstår når naturressurser gjør en nasjon rik over natten.

La oss ta de forstyrrende detaljene. Musikken rimer ikke helt med perioden dramaet bretter ut. Det er en del frynsete historiske detaljer. Forenklingen blir tidvis komisk, som da en persisk geolog får tre jobbtilbud på 90 sekunder. Samme iranske geolog får også full amerikansk oppdatering på etterretningsplaner fordi hun jobber i et oljeselskap. Til og med i 1980 ville USA vært noe mer forsiktig. Alt ofres på fortettingens alter.

Men så røres man i senk av de fine historiene. Lille Marius som vil døpes og bli martyr, men blir korsfarer. Oljearbeiderens gamblingproblemer. Jonathan og Annas heroiske forsøk på å både ødelegge hverandre og lappe ekteskapet sammen. Alexander Kielland. Som lett humoristisk høydepunkt får vi en overraskende morsom scene med heliumgass.

I en sesong av solid skuespill og gode scener står likevel Pia Tjelta for det beste. Som matriark, oljedronning og bestemor Ingrid Nyman er hun i sitt livs form. Det finnes ikke en scene hvor hun ikke briljerer. Syrlige kommentarer. Kjappe replikker. Iskald utskjelling. Tung gråt. Alt strømmer ut av Tjeltas talentfulle nærvær.

Skuespilleren som debuterte i «Mongoland« i 2001, var god i sesong 1, men i sesong 2 viser Tjelta for alvor hva hun skal gjøre med de neste 20 årene av karrieren. For min del kunne noen bare gitt henne en spin-off av «Lykkeland» som en daglig sitcom fra oljebransjen. Jeg hadde fulgt det slavisk.