Denne restauranten byr på noe Oslo mangler

– Oi! Restaurant her? Hva i all verden lå her tidligere? spør spisefølget. Vi har tuslet bortover Storgata forbi XXL og stopper ved nummer ti der Basso Social har åpnet dørene for noen få uker siden.

Vi ser kun noen få bord utendørs og enkelte plasser ved baren i 1. etasje, men blir fort vist opp i 2. etasje der en stor og moderne restaurant åpenbarer seg. Røft utseende med grønne fliser der kjøkkenet legger opp maten, lufterør i taket og mørke bord og vegger.

Definitivt et sted som vil skinne mer når høstmørket kommer. I tillegg har de «falske» stearinlys. Noen bord har utsikt mot The Hub, hotellet til Petter Stordalen.

– Hei og velkommen til Basso Social. Vi er en italienskinspirert restaurant i kombinasjon med nordiske råvarer. Dere kan velge mellom 10 eller 13 serveringer eller plukke fra vår à la carte meny, forklarer den meget hyggelige servitøren.

À la carte menyen har de samme rettene som for 10 og 13 serveringer, så vi kjører på med den største varianten til 798 kroner pr. person. Vinpakken er priset til 628 kroner.

Det høres kanskje voldsomt ut for noen med 13 retter, men her kommer flere av dem samlet samtidig. Først ut er snackserveringen. Servitøren kommer med tre ulike varianter. Den beste er en puffet, sprø risotto toppet med smaksrik, soppkrem og revet parmesanost. Salt, sprøtt og mykt og en fin nøttesmak fra portobellosoppen. Vellykket er også deres vri på Bloody Mary-drinken, der en rød ravioli er fylt med mozzarella og en intens og smaksrik syltet tomat.

Cannellonien er vakker og høres mest spennende ut. Den sylinderformede pastaen er sprø og fylt med tunfisktartar. På toppen er det pyntet med urtemajones og avrugakaviar. Dessverre mangler den litt smak. Ulike teksturer er fint, men tunfisken blir nokså anonym i blandingen.

– De forsøker seg på en slags fine italian dining. Det er jo ikke noe slikt sted i Oslo pr. dags dato, eller? Nærmest er kanskje Venti Venti, sier spisefølget.

Du får rustikk mat på Bono, Trattoria Poplare, Salome, Skur 33 og Vineria Ventidue og klassiske italienske retter hos Bruno’s Proseccheria, Baltazar, Ruffino og Tekehtopa.

Fine dining skal tydeligvis også gjenspeiles i kniver og gafler. Bestikket er pakket inn i en stor rull, rene operasjonssettet, en dillete og unødvendig ting som ikke hever opplevelsen. Gjør som storslåtte Schlägergården og ha en fin bestikkeske på bordet.

Det er god stemning i restauranten. Mange unge folk nipper til cocktails, og stedet har en vinliste med viner fra de fleste italienske distrikter. Vi har fått italiensk musserende til snacksen, Fontanafredda BollaChiao Alta Langa Brut, en floral og frisk spumante som går greit til alle de tre smårettene.

Deretter står den kalde serveringen for tur. Her får vi kveldens desidert beste rett. Hjemmelaget burrata, en mykere variant av mozzarella, med tomater og aromatisk basilikumolje er utrolig god. Den kremete burrataen er himmelsk med nydelige, smaksrike syltede tomater til. Enkelt og veldig godt.

En annen vellykket rett er kamskjell som er skåret i tynne skiver. Her er det mer tomater, i form av grønne syltede, noen urter og en klatt pesto oppå. Den friske og sødmerike smaken i kamskjellet trer fint frem uten at de andre ingrediensene overdøver muskelen.

Kalvetartaren, en slags egen versjon av klassikeren Vitello Tonnato, lykkes også med gode smakskombinasjoner. Det grovt malte kjøttet har en fin smak og blandes med sprøstekte kapers, mascarponekrem og de ikke fullt så italienske bonitoflakene.

Den svakeste serveringen av de kalde rettene er retten med radicchio. Vi tror at vi skal få den deilige røde, småbitre salatvarianten, men på bordet kommer en grønn, mindre smaksrik variant. Det står at salaten skal være grillet, men det kjenner vi ingenting til. Trøffelkremen blir også litt borte i kombinasjonen, der gremolata, saus laget på persille, sitron, hvitløk og nøtter, trer mest frem.

Det går hurtig med serveringene, og servitøren forteller nøyaktig det samme som står på hjemmesiden til restauranten. Noen uker til, så blir nok servicen mer naturlig og personlig.

Den varme serveringen er ikke like god som den kalde. Dårligst ut kommer risottoen. Smaken er god, men den er for grøtete og salt. Den hjemmelagde pastaen er god, men smaken av Västerbottenost kjenner vi lite til. Mer av den neste gang!

Kroketten er for mye potet og litt lite ricotta og spinat. Den er fin og sprøstekt, har god smak av trøffel, men vi hadde håpet på noe mer kremet innhold.

Indrefileten er god, perfekt varmebehandlet og rullet i en blanding av pistasjnøtter, urter og pancetta. Det er godt med balsamicovinaigretten til det salte kjøttet, og vi får også servert et fat med sprø, grillede bønner, soltørkede tomat og pinjekjerner.

Desserten er meget vellykket. Olivenoljekaken er saftig og har en fin smak av den gode oljen. Vi blander den med frisk og fargerik kirsebærsorbet og hvit sjokolade. Amarettoskummet, den søte italienske likøren, gjør lite av seg, men dette er en passe søt og mektig avslutning på måltidet. Limoncello er artig, men passer overhodet ikke til desserten. Velg en Vin Santo neste gang.

– Et fint tilskudd i Oslos restaurantjungel. Utfordrende beliggenhet, men mye god mat, stemningsfullt lokale og ungdommelige stil bør lokke mye folk hit, avslutter spisefølget.