– Er skikkelige kjøttrestauranter på vei ut? spør Spisevennen. Han har oppdaget at Hvaskjer på Torshov er stengt. Med tanke på hvor mange gamle favoritter som har sunket kvalitetsmessig, er det kanskje betimelig å stille spørsmålet.
– Jeg er spent på om Hereford Steakhouse kan levere en skikkelig biff.
Hereford Steakhouse ligger sentralt i Oslo, i Rosenkrantz’ gate like ved Hotel Bristol og Det Norske Teatret. Foto: Paal Audestad
FAKTA
Hereford steakhouse
Adresse: Rosenkrantz’ gate 7, tlf. 22 33 37 11, herefordsteakhouse.com
Åpningstider: 15–22.30
Prisnivå: Middels+/høy
Hva vi spiste: Kamskjell, wagyucarpaccio, indrefilet, arktisk entrecôte, crème brûlée
Hva det koster: Forretter 128–360, hovedretter 195–1895 (de fleste mellom 200 og 700 kr), barnemeny 79–174, selskaps- og grillmenyer for to eller flere 495–950, desserter 89–139
Passer for: Hit går man for å spise biff. Flere selskap med fire eller flere, nesten bare menn.
Lydnivå: Høyt når du sitter nær et større selskap.
Vegetarretter: Nei, men man kan forhåndsbestille vegetarmeny.
Rullestolvennlig: Nei.
Det avlange lokalet har tidligere huset New Orleans restaurant, og i en kort overgangsperiode var det også indisk mat på menyen. Nå er det kjøtt i alle vektklasser og fasonger som gjelder.
– Jeg ser ikke én eneste kvinne, enda det er ganske bra med folk her i kveld, sier Spisevennen. – Det ser ut til at biffrestauranter er en gutteting, fortsetter han mens han leser i den slitte menyen, som har sett bedre dager.
– De har noen fisk- og skalldyrretter og en kyllingsalat, men ellers er det kjøtt for alle pengene, sier han og bestiller carpaccio på wagyu-biff til forrett før husets spesialitet: arktisk entrecôte. Ifølge menyen er begge deler avhengig av leveransene, men i kveld er han heldig og får det han ønsker seg.
Jeg legger meg opp mot den ene selskapsmenyen, med kamskjell til forrett før indrefilet og crème brûlée etterpå.
Dyr glede
Du kan få eksklusive kjøttretter på Hereford Steakhouse. Foto: Paal Audestad
Kamskjellene er midt på treet med antydning til seighet idet jeg skjærer i dem. Stripen med pastinakkpure til er tynn og smakløs. Jeg kaster isteden et langt blikk på Spisevennens wagyu-carpaccio, som smaksmessig er en skikkelig opptur: De tynne skivene marmorert kjøtt toppet med rucola og parmesanflak, glir ned som smør. Etter en prøvesmak blir det nærmest kamp om hver bit.
– Ja, det er eksklusivt kjøtt, men 360 kroner for 100 gram tynnskåret kjøtt er stivt, sier Spisevennen.
– Jeg er veldig glad for at du ikke bestilte XO-entrecôten til nesten 1900 kroner for 300 gram, svarer jeg. – Dette er den i særklasse dyreste retten på spisekartet. Enkelte retter ligger opp mot – og over – tusenlappen.
Glem tilbehøret
Indrefileten er det ingenting i veien med, men tilbehøret skuffet vår anmelder. Foto: Paal Audestad
Min indrefilet kommer med et fint, rutet mønster etter møtet med grillen og gir et delikat førsteinntrykk. Selv om den er stekt til ønsket grad, er selve kjøttet merkelig tamt på smak. Bearnaisesausen ser lovende ut, men er altfor salt og har en emmen ettersmak.
Oppskårne og sannsynligvis wokede grønnsaker gir retten en viss sødme. Den bakte poteten er myk og fin inni, men kryddersmøret er en katastrofe: Den har en sur, ram ettersmak, vi mistenker at den har stått lenge.
Den virkelige skuffelsen er likevel den arktiske entrecôten: Den er tynn, seig og altfor hardt stekt, slik at den tenderer mot det tørre.
– Jeg får god lyst til å sende denne tilbake, sier Spisevennen.
Servicen har vært svært varierende gjennom hele måltidet. Til tider virker det som om servitørene har tatt en lang pause, for det er også andre bord rundt oss som ikke får fjernet tallerkener eller bestilt mer å drikke.
Vi deler min kjøleskapskalde crème brûlée til dessert, men den er heller ikke mye å skryte av.
– Dette er en biffrestaurant, jeg hadde ikke ventet mye av de andre rettene på menyen, sier Spisevennen. – Jeg pleier aldri å føle kjøttskam. Men her er det et pinlig sprik mellom kvalitet og pris, særlig tilbehøret trekker ned. For å si det rett ut: Jeg er meget skuffet.
