«Reality» er Sydney Sweeneys endelige gjennombrudd

Sydney Sweeney har gjennom en lang rekke mindre roller i serier som «The White Lotus» og «Euphoria» gitt oss troverdige tolkninger av konfliktfylte ungdommer som gjør at vi husker henne.

I denne nye filmen har hun for første gang en hovedrolle. Men ikke bare det: Hun må bære filmen nesten helt alene.

Det gjør hun med en tyngde jeg ikke hadde tiltrodd henne. Men sånt kan skje når en skuespiller våger seg ut på dypt vann.

Her får hun god hjelp av regissør Tina Satter. Sistnevnte har adaptert sitt eget teaterstykke «Is this a room» til langfilmformatet. Satter har basert handlingen på FBIs innledende avhør av varsleren Reality Winner (ja, det er navnet hennes). I 2017 ble hun dømt til den strengeste straffen noen amerikansk varsler har fått for å lekke etterretningsinformasjon.

Winner kom over informasjon som tydet på at russisk etterretning hadde forsøkt å hacke amerikanske stemmebokser til Trumps fordel under presidentvalget. Den unge kvinnen med det uvanlige navnet ble derfor et symbol på Trump-administrasjonens uforsonlige kamp mot sivil ulydighet blant offentlige tjenestepersoner.

Men denne filmen er ingen åpenbar rettferdiggjøring av hennes handlinger. Hun la aldri skjul på at hun lekket informasjonen fordi hun mente at det amerikanske folket hadde krav på å få vite det. Det kan man akseptere eller ikke.

I sin debutfilm er imidlertid regissør Tina Satter opptatt av å utforske andre sider ved Winners skjebne. Ved å basere seg nesten utelukkende på lydopptakene av Winner og to FBI-agenter forvandler hun filmen til et klaustrofobisk kammerspill med islett av psykologisk drama.

En dag hun kommer hjem fra jobb, står et knippe FBI-agenter foran døren og venter på henne. De er tilsynelatende vennlige, men begrunner ikke hvorfor de har kommet på besøk. Særlig to agenter blir nærgående. Reality svarer nervøst, men gir ikke inntrykk av å skjønne hva som foregår. Hun er mest opptatt av katten og hunden sin.

FBI-agentenes klønete forsøk på å skape avslappende stemning med humor, gjør bare den spente atmosfæren verre. Det blir nesten uutholdelig.

Dette innledende avhøret har utvilsomt noe kafkaesk ved seg. Vi som publikum får en følelse av at Storebror ser deg, uansett hva du foretar deg.

Mye av handlingen foregår i ett rom. Det er nesten dumdristig lite filmatisk. Men regissør Satter og hennes fotograf Paul Lee evner å skape en svimlende og utflytende romfølelse som understøtter Realitys følelse av beleiring og klaustrofobi.

Satters prosjekt handler delvis om å avmystifisere og trivialisere prosedyrene vi kjenner fra så mange filmer og serier med FBI. For å understreke hvor tett på de virkelige lydopptakene vi er, gjenskaper Satter lydfilen visuelt og lar bildene skurre når vi går over i sensurerte partier.

Dette er en film som er blottet for den heroismen og de store ordene som de siste årenes filmer om varslere gjerne er preget av. Men det betyr ikke at vi ikke føler sympati med hovedrollen.

Årsaken til det handler like mye om den integriteten Sweeney tilfører rollen. Hun forsvarer henne som menneske, ikke som helt. Dermed vokser også hennes troverdighet. I løpet av filmen, med små og nyanserende virkemidler, fremstår Reality mer og mer som en flittig samfunnsborger som i et emosjonelt øyeblikk begikk en handling hun vanligvis ikke ville ha begått.

Sweeneys ansikt er perfekt for rollen. Det er åpent og lukket på samme tid. Det avslører ikke, men antyder, villeder og får oss noen ganger til å tvile. «Resting bitch face«, kaller Reality sitt eget ansikt unnskyldende i filmen. Men denne masken er helt essensiell for at dette dramaet kan fungere. Det er også fraværet av kontekst.

Filmen har fått kritikk for å være nærsynt opptatt av dette vesle utsnittet når dramaet som utspilte seg, handlet om så mye mer – blant annet hvordan pressen i dette tilfellet bidro til å avsløre Reality. Men dette er ikke et stykke journalistikk. Film kan gi oss helt andre opplevelser av velkjente historier. Dette er en film som er stor i det små.