Jakten på en glemt krigshelt

Er vi klare for enda et portrett av en norsk krigshelt? Den beskjedne omtalen denne filmen har fått så langt tyder kanskje på at vi ikke er det. Det gir regissør Stian Indrevoll belegg for påstanden i denne filmen, om at det er opp til Torstein Raabys sambygdinger å gi ham den plassen han fortjener.

I likhet med Liv Grannes, en annen av Nordlands glemte motstandsfolk, befant Raaby seg i «feil» landsdel. Han skrev hverken bøker eller turnerte på norske skoler etter krigen for å fortelle om sine bedrifter. Han døde i en alder av 45, etter et hardt liv.

På hjemstedet Andøya levde han likevel videre på mange gutterom. Indrevoll var en av de som dyrket mytene rundt Raaby i oppveksten. Men han tilhører generasjonen som først og fremst kjente Raaby gjennom Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon. Det var her Raaby ble mest kjent. Om hans innsats under krigen har det versert mange rykter. Indrevoll drar derfor tilbake til Andøya for finne ut mer.

Han henter frem notater og opptak fra en for lengst oppgitt guttedrøm om å skrive en bok om Raabys liv. Han viser oss et videointervju med Heyerdahl som omtaler Raaby i svært rosende ordelag. Et spesielt levende og varmt menneske, sier han.

Raabys karismatiske kvaliteter er noe som fremheves en rekke ganger. Kvinnene falt pladask. Men det finnes ingen opptak av ham som bekrefter dette. Dette blir snart regissørens hovedutfordring: Han må gjenskape en manns personlighet og liv gjennom spredte vitnesbyrd og løse rykter. Snart minner filmen like mye om en beskrivelse av hvordan helter skapes, som et nærgående portrett av en helt.

Indrevoll trer tidlig inn foran kamera, for å synliggjøre seg som forteller. Men han er ingen sprudlende personlighet, og vet det selv. Derfor henter han inn en kompis fra Andøya som en mer underholdende sidekick. Det fungerer godt.

Det er noe guttebok-aktig ved hvordan de to kompisene jakter på sannheten om Raaby. Og det er morsomt. Indrevoll allierer seg også med Knut Støvne, en pensjonert oberst som planlegger bok om Raaby.

Sammen nøster de opp historien om en vågal krigshelt som endte sine dager i et arktisk isøde, på jakt etter nye eventyr. Eller var det en mulighet til å slippe unna alkoholens grep? Det antydes at Raaby kunne være hard på flasken. Det er et understatement.

Indrevoll kunne ha skapt et mer bombastisk anslag i starten med utgangspunkt i Raabys dramatiske liv, for å huke oss fast, men han gjør det ikke. Han bretter historien tålmodig ut. Det er et greit valg, selv om det drar tempoet noe ned. Raabys liv og skjebne passer uansett ikke inn i den tradisjonelle heltehistorien.

Sannheten om hvordan han døde, befinner seg langt unna de ryktene som gikk om hans endelikt. Vi får en skisse av en mann som stadig søkte nye eventyr, etter de formativene årene i krigens tjeneste, men som slet seg selv i stykker. Vi kommer aldri til bunns i gåten Raaby. Men vi lærer en god del på veien.

Denne filmen handler også om en voksen mann som ser tilbake på gutterommet. For ham var Raaby lenge en James Bond-figur som trigget fantasien. Oppveksten nær den militære installasjonen på Andøya under den kalde krigen bidro også til en livlig fantasi.

Hans kompis sier det kanskje best: Historien stemte ikke alltid, men den gjorde nytten. Denne filmen er et endelig farvel med guttebokfantasiene. Ved å innlemme lokalsamfunnet på Andøya i en større samtale om Raabys liv og skjebne, gir Indrevoll krigshelten kanskje det beste ettermælet han kunne håpe på.