Kelner! Det er en flue i blomkålen min!

Jeg tar en ny bit, men får umiddelbart lyst til å brekke meg. En svart krabat har åpenbart seg på blomkålens stamme. Posituren er forvrengt, bein og vinger ligger spredt utover. Døden i stekeovnen må ha vært brutal.

Er det en veps? Eller bare en stor flue?

Hadde dette vært Herregårdskroens eneste problem kunne jeg kanskje tenkt at kjøkkenet hadde skikkelig uflaks. Feil er menneskelig og kan skje.

Men utfordringene her er langt større. Her er det mye å ta tak i. Derfor blir denne anmeldelsen ganske lang. Heng med!

Herregårdskroen har eksistert siden 1961 og har tidvis vært blant byens mest populære uteserveringer. Oslo kommune eier stedet, og i fjor tok Sult-gruppen over driften. De står bak blant annet Park 29 og Hvalstrand bad.

Kvelden begynner ganske fint. Det er god plass på uteserveringen, og solen glitrer i Frognerdammen. Det er hverken hipt eller fresht, det ser akkurat ut som på 70-tallet, ifølge spisefølgets godt voksne alibi.

Rustikt er bare fornavnet: Malingen flasser. Ugress spirer opp av asfalten. De slitne toalettene er tomme for håndsåpe, og det ligger dopapir over hele gulvet.

Likevel føles stedet som en liten oase, blottet for turister, kjas og mas.

Menyen har alt jeg ønsker meg på en uteservering: Blåskjell, reker, burger, pizza, kjøtt, fisk og vegetar. Kald drikke kommer raskt. En 0,4-pils ligger på stive 122 kroner.

Men så blir vi glemt. Vi er klare for å bestille mat, men ingen servitører ser vår vei. Og uteserveringen er ikke engang i nærheten av halvfull. Til slutt gir vi opp, tar saken i egne hender og går til baren for å forklare at vi gjerne vil ha mat.

Forrettene står lynraskt på bordet. Nesten faretruende raskt. Hvordan klarte de det? Sto de klare på kjøl?

Det var trolig ikke langt unna. Kamskjell skal smelte på tungen. Disse er delt i tynne, seige skiver og minner mer om gummi. Trolig har de ligget for lenge i den ubestemmelige, tykke sausen.

Aspargesretten til 210 kroner provoserer. Fire kokte asparges er slengt på toppen av et slapt salatfjell uten dressing. Aspargesen er dynket i «nduja-saus» som smaker billig chili-aioli. Urtesausen er syrlig og frisk, men redder ikke retten.

Surdeigsbrødet til 80 kroner det eneste som minner om et høydepunkt. Brødets innmat er litt bløt (har de sølt vann på det?), men smaken er god, skorpen crispy og dippen smakfull.

«VSOP» har menyen kalt dippen. Er det en konjakkdip? Vi spør. Servitøren har ingen anelse.

Hovedrettene kommer også raskt. Vi har bestilt kveite, indrefilet og ovnsbakt blomkål. Presentasjonen av kveiten er ikke så verst. Men fisken er overstekt og tørr. Tomatsausen, en slags ratatouille, hjelper litt. Men grønnsakene i sausen er litt underkokt og sausen mangler fylde.

Nykålen er slapp og grå i fargen, men har fin grillskorpe. De ovnsbakte gulrøttene smaker lite. Et dryss urter, honning eller sitron hadde hjulpet.

Den grå og limaktige potetstappen er helt krise. Alt for salt, på grensen til uspiselig. Dessverre er denne tilbehør til alle våre tre hovedretter.

Vi er ikke blitt spurt om stekegrad på kjøttet og får servert en helt gjennomstekt og seig indrefilet. 420 kroner koster den. Frustrasjonen vokser.

Rødvinssausen til indrefilet er verre enn potetstappen. Uspiselig salt og med altfor mye pepper. Har ikke kjøkkenet smakt på det de lager?

Grønnsakene som serveres til kjøttet, en merkelig guffe pakket inn i et kålblad, tilfører retten lite annet enn mer salt.

Vi lengter etter vann, men muggen er tom.

Kan det bli verre nå? Jepp. Hovedrettenes vegetariske alibi står for tur: Ovnsbakt marinert blomkål. Her har kjøkkenet stekt et helt blomkålhode med blader og det hele.

Det svære hodet er lagt på toppen av den samme, uspiselige potetstappen og er toppet med en «trøffelsaus» tykk som grøt. Den smaker helt ok, men det er lite marinade og ingen trøffel å spore her.

295 koster denne. Skal vi le eller gråte?

Aller verst er dessuten oppdagelsen av middagens blindpassasjer: Det omkomne insektet. Har kjøkkenet glemt å skylle grønnsakene? Hva mer kan de ha glemt?

Kvalmen kommer. Jeg gir beskjed til servitøren, retten bæres vekk og vi får beskjed om at den trekkes fra regningen. Det skulle bare mangle.

Jeg håper et øyeblikk at kjøkkenet har glemt pizzaen. Men den er visst på vei. 15–20 minutter etter resten av maten.

Menyen lovet en «Tartufata» med sopp, tartufata (en slags trøffelpaté) brokkolini, mozzarella og crème fraîche.

Pizzaen ser ut som den kommer fra et gatekjøkken, med hvit dressing i sirkler. Her er ingen brokkolini, men masse seige valnøtter. Trøffel smaker det heller ikke.

Vi gir opp. Eller? Sjokoladefondant med kokkos-is blir siste sjanse.

Vi burde ha lært. En så vidt lunken fondant med rå, kald og ikke-flytende kjerne serveres sammen med en kule krystallisert pasjonsfruktsorbet. Ikke kokos som menyen lovet.

Kommer den rett fra frysen? Hvor er den flytende, varme sjokoladen? Og ikke minst, hvor er kokkos-isen?

NÅ er det nok. Nesten 2000 kroner koster kalaset. Og da er blomkål-fadesen strøket. På vei hjemover, småkvalme og skuffet, passerer vi Sinnataggen.

I feel you.

Etter en ukes tid bestemte vi oss for å stikke innom på nytt. Ikke fordi vi hadde så lyst, men fordi vi synes det er redelig å gi stedet én sjanse til før vi eventuelt må gi absolutt bunnkarakter. Denne gangen bestiller vi et par av rettene som vi ikke spiste sist.

Hadde vi, og kjøkkenet, skikkelig uflaks? Finnes det lysglimt?

Også denne gangen er det knapt halvfullt.

– Kan vi sitte i solen, spør vi og nikker mot bordene som bader i sol.

– Nei, det området er stengt, svarer servitøren og sender oss mot den skyggefulle delen av uteserveringen. Javel.

Burgerbrødet er tørt, burgerkjøttet gjennomstekt og smakløst. Smeltet cheddar, syltet løk, en slapp tomatskive og aioli hjelper. Burgeren får passere som helt OK. Tilbehøret er en halv pose paprika-potetgull – en billig og kjip løsning.

Det er blåskjellene som redder Herregårdskroen fra bunnkarakter. Porsjonen er raus. Skjellene bader i spicy og (litt for salt) kraft, toppet med chili og persille. Retten kommer med ristet brød og god aioli.

Rekene på nabobordet har samme tilbehør og ser lovende ut. Det er altså skalldyr som er greia her. Og kald, men dyr pils.

Resten bør du styre unna.