«Star Wars: Skeleton Crew» er perfekt for barn

Vokste du opp på 70- og 80-tallet, er det vanskelig ikke å ha et forhold til George Lucas' «Star Wars». I dag er det en millionindustri som ikke bare består av filmer, men også TV-serier, leker og fornøyelsesparker.

«Star Wars» er et popkulturfenomen som bare fortsetter å vokse. Det er elsket og hatet. Mange i det enormt store fanmiljøet er ekstremt kritiske til det minste tegn på endring av deres hellige univers. Det siste eksempelet er «The Acolyte», som fikk hard medfart for å være for woke.

Kanskje vil «Star Wars: Skeleton Crew» falle mer i smak. Serien vender tilbake til eventyrrøttene. For min del brakte den første episoden tilbake traumet fra møtet med Jar Jar Binks i «The Phantom Menace» (1999).

Som barn av 80-tallet mener jeg at de tre første filmene er ekte «Star Wars». Jeg husker de skyhøye forventningene da det ble klart at vi fikk mer stjernekrig og nye filmer. Ikke minst husker jeg skuffelsen da jeg skjønte at de hadde laget en barnefilm. Kanskje er det slik at «Star Wars» alltid har vært for barn? Det er bare vi voksne som også har trykket det til våre hjerter og mener vi eier fenomenet.

Du ser fra første episode at den nye serien er opptatt av å selge nettopp dukker og leketøy. Ortolanen Neel, en av hovedkarakterene, ligner en supersøt blå elefant. Min første tanke var at mange kommer til å ønske seg denne figuren til jul. En annen figur som kommer til å bli en hit, er uglen Kh'ymm, men nå er jeg kynisk her. Fjerner jeg mitt iskalde hjerte, er de tre første episodene vi anmeldere fikk tilgang til, ganske festlige.

Serieskaperne Christopher Ford og Jon Watts har uttalt at de ønsket å lage en eventyrserie for barn. De har hentet inspirasjon fra nettopp 80-tallet. Du ser tydelig at «E.T.» og «The Goonies» har inspirert dem.

Første episode gir oss også et morsomt innblikk i det å være barn et sted ute i galaksen. Wim (Ravi Cabot-Conyers), Neel (Robert Timothy Smith), Fern (Ryan Kiera Armstrong) og KB (Kyriana Kratter) går alle på samme skole. De kjeder seg og skulker unna lekser. På den idylliske planeten At Attin, som omtales som «the crown jewel of the Old Republic», skjer det vanligvis ingenting spennende.

En dag finner de fire noe mystisk i skogen. Plutselig er de på eventyr langt, langt hjemmefra. Hvordan skal de komme seg tilbake? De treffer en jedi – eller er han egentlig det? – som påstår at han kan hjelpe. Jod Na Nawood spilles av Jude Law, og det ser ut som han koser seg i hver eneste scene.

I løpet av de to neste episodene får du både fart og spenning. Våre unge helter roter seg opp i trøbbel da de strander på Port Borgo, et sted fullt av skumle pirater, skurker og røvere. Før de vet ordet av det, er barna på rømmen. Det mangler med andre ord ikke på tempo.

I de første episodene sliter serien derimot med kjemien. Skuespillerne er unge, og det er nok ikke alltid like enkelt å spille med masker og mot dataanimerte figurer. Dialogen er også noe stotrete og sitter ikke helt. Jeg håper det fortellermessige rusket lukes bort i de neste episodene.

Likevel prøver jeg å se for meg hva 12 år gamle May ville mene om serien. Hun hadde mest sannsynlig elsket den. Den later til å være et fartsfylt eventyr med morsomme effekter og en god dose «Star Wars»-magi. Humoren ligger på lur, og serien tar ikke seg selv for alvorlig.

Har Disney lagt gullegget? Jeg tror serien vil falle i smak hos et ungt publikum og dermed sørge for at en ny generasjon blir trofaste fans ... eller skal vi si forbrukere?