Hvor gøy kan det bli på byen en mandag kveld? Vi tok med to av landets morsomste og sjekket.

Øl fra tapp? Nei, fy, det drikker han aldri.

Ekkelt!

Mannen som har valgt ut kveldens første destinasjon er Bård Ylvisåker, og fra første sekund fremstår han jålete som få. I kveld skal han og komikerkamerat Gaute Berg Næss vise oss hvordan man best løser en grå oktoberkveld i Oslo.

Det hele starter i 13. etasje på Norda Restaurant på The Hub.

Klokken er litt over seks. Det er mandag.

I løpet av fem timer med øl og cocktails skal vi innom en telefon til John Carew, biljard, brutal humor, golf og beretningen om en Glava-reklame fra 1959.

Vi skal også få høre om det vondeste Gaute har opplevd, og om hvorfor Bård gråt da han hørte den ferdige versjonen av «The Fox».

Men før alt dette skal Bård forklare oss at det «vanligvis» ligger mugg i ølslangene. Det gjorde det i hvert fall på den brune baren de øvde på i Bergen for 25 år siden. Før hver øving måtte de rense gulvet for «glasskår, øl og sæd».

Det er derfor han neppe rører en øl på tapp igjen.

Aldri! I stedet skal han ha det han hadde sist, her oppe i 13. etasje. Nemlig «den drinken med den store isbiten».

– Ja, den som var litt sånn grønngul? spør han servitøren.

Det var i hvert fall en variant med en jævla kul farge og en jævla stor isbit!

Han var visst ikke så jålete likevel. Bård er tross alt fyren som senere skal bestille en Banana Milkshake på en av byens – ja, faktisk en av verdens – beste cocktailbarer og samtidig tordne mot den eneste Oslo-restauranten med tre Michelin-stjerner.

Hva med makkeren? Jåleriet til GucciGaute har tatt seg drastisk opp de siste årene, får vi høre. Før likte han ikke saus, ja, altså saus generelt. Han bare taklet ikke «bløt» mat. Det skulle være kylling uten noe. Spagetti uten noe.

Men i kveld går østersen ned på høykant.

Mens Gaute sluker bløte østers og supplerer med kveite, en Strawberry Blossom og en ny øl fra tapp, går Bård for kveite, krabbe og en ny grønngul drink med kjempestor isbit.

Bård har latt seg irritere i årevis over at servitører presenterer maten de serverer.

– Jeg sammenligner det alltid med å lage en sang. Skal jeg da gå ut på scenen og si at jeg skal spille en sang, «og det jeg har gjort som er så bra, er at jeg går fra g-moll til fiss»?

– Nei! Jeg vil bare ha produktet. Jeg vil ikke ha opplegget ditt. Jeg spør om jeg lurer på noe.

Samtalen sklir videre. Til det å drite ut folk på TV, som begge har god erfaring med.

Og om det å selv bli slaktet i mediene.

– Jeg har fått to toere og en ener. Jeg ender ikke opp med en sekser til sammen engang, sier Gaute og ler hjertelig.

Det er nemlig langt verre det han opplever på gaten – altfor ofte.

– Det er mange som kommer bort til meg og sier n-ordet i øret mitt, fordi de tror jeg syns det er fett.

– Jeg har kjeftet på mange. Det er rett og slett blitt et problem. Det jeg har laget er jo en parodi på den type mennesker. Og så møter jeg på dem jeg parodierer.

På vei videre til kveldens andre stoppested forteller Gaute om andre, kanskje mer forutsigbare, konsekvenser av å bringe de styggeste vitsene tilbake. Den observante seer av «Gautes dokumentarprogram» på NRK la kanskje merke til at akkurat denne episoden var litt tynn.

Det er fordi hovedinnholdet ble klippet bort, avslører han.

I originalepisoden møtte han en gruppe kortvokste. Planen var at Gaute skulle gå undercover med parykk og falsk nese og intervjue dem. Underveis i intervjuet skulle han få en pushvarsel om at Gaute Berg Næss var død.

Ideen var at kortvokste kanskje var den gruppen som likte ham minst, og at noen av de han intervjuet derfor ville juble over hans død. Så langt kom de aldri, fordi Gaute ble avslørt i kostymet sitt. Og selv om flere til stede moret seg gløgg ihjel med påfunnet, ble andre ifølge Gaute illsinte.

Alt måtte derfor avlyses, og Gaute dro hjem med vondt i magen.

– Det er det vondeste jeg har opplevd, kommenterer han.

Inne på Buddha Sportsbar tar de seg tid til et kjapt slag biljard, mens Bårds ujålete side igjen kommer til overflaten. Han har nemlig hatt en fine dining-periode i livet sitt og spist på mange av verdens beste restauranter.

Men den er over nå. I dag er han allergisk mot jåleri. Da han var på Maaemo, ble han «eitrende forbanna».

– De drev og maste om at isen min var fra en ku som het Isrose, at hun går oppi Maridalen og er en av de beste kuene de har, sier han og dunker ned en biljardkule.

– Det ble bare dummere og dummere. Til slutt kom de og serverte oss vafler. Og så spør de om jeg vil komme og se på kjøkkenet? Jeg har ikke gått ut på byen for å se et kjøkken? Jeg betaler ikke 12.000 kroner for å spise vafler og høre historier om kyr i Maridalen?

– Det var ingenting der som smakte eksepsjonelt heller, tøffer han seg med å si, mens han tar en slurk Ginger Joe nede i biljardbulen.

Emnet har vært oppe tidligere, så jeg prøver meg igjen. Om han faktisk ble ringt eller ei, er uklart, men Ylvisåker var uansett skråsikker på at svaret kom til å bli «brusjan, jeg er i Dubai».

De har nettopp forklart at komiker Morten Ramm kanskje også skulle være med oss ut denne kvelden, men at han tar for mye plass.

Så kanskje John Carew – ifølge Bård den kjendisen som er best i golf – vil være med og spille på golfsimulatoren på Frogner senere?

Om vi rekker det, da, for klokken skrider av gårde og et bord venter på oss på La Sangria Tapas Restaurant 21. Stedet som ifølge Gaute er «akkurat som å komme til Spania».

Men før det igjen vil de innom Svanen Cocktailbar. Aiaiai!

Til tross for dårlig tid, går duoen for to cocktails hver. Gaute durer på med en Rosithai og en Penicillin, mens Bård tar Dilly Dilly og en Banana Milkshake – med sprit.

Kjør!

Det stopper ikke akkurat tralten. Gaute forteller at han drømmer om å bli forfatter, filmregissør og maler.

– Jeg skal begynne å male og ikke si fra til noen. Røyke masse, masse hasj og bare male. Og så husker jeg det ikke selv engang, men likevel har jeg solgt 50 bilder til 200.000 kroner stykk.

Med glimt i øyet skryter han videre av at Nerdrum-eleven William Heimdal har kalt ham en Munch og en Messi. Men så er det Bård-show igjen.

Det kommer tre voldsomme historier på rappen inne på det gamle, ærverdige apoteket i Karl Johan. Først den som Bård egentlig ikke ville fortelle.

For er det ikke utrolig, at han etter å ha ferdigstilt monsterhiten «The Fox», gikk opp på hotellrommet sitt, hørte på den og gråt? Tårene rant!

Hvorfor gjorde de det? Fordi han visste at ting aldri kom til å bli det samme igjen. Verden var kanskje ødelagt, i hvert fall livet hans.

Eller gråt han fordi det han hadde skapt var så bra, så enormt, så mesterlig?

Svaret er kanskje litt kjedelig, presiserer han. Han vet egentlig ikke helt hva det var. Det var bare så mye mas og press, så mye frem og tilbake.

– Vi jobbet så mye med det for å få alt perfekt og utnytte muligheten best mulig.

Samtidig som Rick Ross og masse rappere sto utenfor og så på de «idiotene der inne i studioet».

Det var nok lettelsen over å være ferdig, som slo inn, tror han. Å karre låten over målstreken.

Strevet må sies å ha vært verdt det. 12 år senere blir playknappen på Youtube klikket på to ganger i sekundet.

En annen historie Bård forteller, har en litt dystrere tone. De siste fire årene har nemlig Ylvis-brødrene jobbet med et gigantisk utenlandsprosjekt. Men det kommer aldri til å se dagens lys.

– Det endte med ingenting. Bare jus, papirarbeid og trøbbel. Det har vært veldig utmattende.

Det er snakk om titalls millioner kroner i dass. Masse filming over store deler av verden. Fullt crew og en hel haug med låter. Nå er det helt låst. Alt sammen. Det er ikke noe å gjøre med det.

Grunnen var at partene ikke ble enige om retningen. Men nok om det. Bård har fortsatt store isbiter på hjernen.

– Har du fått med deg denne Glava-historien? spør han plutselig.

Den handler om isbiter. En skikkelig god en om isbiter.

I 1959 fraktet nemlig Glava en tretonns isblokk fra Oslo til Sahara, helt uten kjøleanlegg, kun pakket inn i Glava, forteller Bård entusiastisk. Hele verden fulgte med på reklamestuntet, og 27 dager senere kom isblokken frem nesten like hel som da turen startet.

Men etter langt mer enn 27 minutter dunket i cocktails og historier som dette, er det bare å glemme bordet vårt på La Sangria.

Her i hurtigmatens rike er det så dårlig tid at vi knapt rekker å prate. Vi er så på etterskudd at til og med kveldens høydepunkt, nemlig golfsimulatoren på Frogner, står i fare.

De få vitsene som kommer mellom to sultne, gapende gutter, er også av et annet kaliber.

Gaute hevder for eksempel at han har bestilt en «Big Tits». Det er det.

Alvoret senker seg i de tomme lokalene, rett før stengetid på PINPIN denne mandagskvelden.

Lekenheten som har preget kvelden er over, selv om de riktig nok bestiller tre enheter hver med 30 minutter igjen av golftiden – inkludert en strawberry daquiri.

Mellom slurkene og slagene, klager Gaute over at simulatoren ikke fanger opp det våte gresset like godt som på store golfanlegg i Tyrkia. Og dessuten: Bård har på seg flate såler, som helt klart er en fordel.

Kanskje var det helt andre grunner til at Gaute til slutt tapte med et vindskeivt slag midt i den virtuelle vanndammen. Mer skulle ikke til, så var det over.

Bård Ylvisåker gikk seirende ut etter fem eksemplariske timer ute i Oslos høstmørke en mandag kveld.