– Hadde du trodd at du noen gang kom til å se en film om en fyr som vasker Tokyos offentlige toaletter, spør jeg mannen min idet vi går ut av kinosalen etter visningen på Film fra Sør.
– Overhodet ikke, men du verden for en besnærende film, svarer han.
Det har min mann helt rett i. Skal du summere opp handlingen i Wim Wenders Oscar-nominerte «Perfect Days», er den veldig enkel.
En mann våkner opp, begår sitt morgenritual, kjører på jobb mens han hører på gamle rockeklassikere, vasker toalett, spiser og legger seg.
Er det noe å lage en film om, tenker du kanskje nå?
Svaret er ja.
Øyeblikket er undervurdert
«Perfect Days» går nemlig rett i strupen på vårt samfunns stadige jakt på det neste store øyeblikket. Mer penger, mer lykke, mer luksus. Mer, mer, mer av alt.
Hva med akkurat nå?
Dette ene øyeblikket er det eneste du vet at du har. Her og nå. Fremtiden vet vi ingenting om. Du kan strengt tatt dø når som helst. De færreste av oss er gode på å leve i nuet. Jeg engster meg unødvendig og planlegger fånyttes. Jeg er nok ikke alene om dette, der vi haster videre i vilt tempo.
Hirayama, som han heter i filmen, setter pris på øyeblikket. Han er takknemlig for livets små magiske øyeblikk.
Den lille leiligheten til Hirayama (Kōji Yakusho) er full av bøker og gamle kassetter. Foto: Arthaus
Hvem er han?
Hirayama har sine ritualer. I løpet av filmen skjer det små ting som gjør at hver dag blir annerledes. Kollegaen hans på jobb introduserer ham for den nye kjæresten. Hans niese har rømt hjemmefra og vil overnatte.
Jeg tok meg selv i å undre meg over denne mannen. Hva er hans historie? Hirayama har leiligheten full av bøker og kassetter. Hvor kommer han fra? Hva har skjedd med ham?
Underveis får vi noen hint om bakgrunnen og livet før. Den tyske regissøren Wim Wenders er mest opptatt av det meditative. På veien får han også publikum til å stille spørsmål ved sitt eget heseblesende tempo gjennom livet.
Menneskers livsvalg er ikke et ukjent tema i Wenders filmer. Han har gravd i tematikken i «Lidenskapens vinger» (1987), «Til verdens ende» og « Langt borte, så nære» (1993).
Hva er det som gjør livet verdt å leve? En dyr Chanel-veske eller lyset som skinner så vakkert mellom grenene i det store treet i parken? Hirayama og Wenders lener seg mot det siste.
En dag kommer niesen Niko (Arisa Nakano) på uventet besøk. Foto: Arthaus
Karrierejaget
Hirayama spilles av Kōji Yakusho. Han mottok velfortjent skuespillerprisen i Cannes for rollen. Skuespilleren fikk sitt internasjonale gjennombrudd i «Skal vi danse» (1996). Filmen handlet om en travel forretningsmann som begynner å ta timer ved en danseskole.
Det går en rød tråd fra dansefilmen til «Perfect Days. Begge handler om menn som får en oppvåkning og snur ryggen til det enorme karrierejaget som preger deler av det japanske samfunnet.
Yakusho fintfølte spill og mektige karakterstudie er verdt hele filmen. Han tilfører karakteren akkurat passe med humor og melankoli, mens han haler deg med videre inn i neste dag.
Du kan se på filmen som en øvelse i mindfulness, men takket være Kôji Yakusho er den overhodet ikke kjedelig. Ansiktet hans er utrolig uttrykksfullt, og hvert lille øyeblikk av glede reflekteres i et våkent blikk og rynker fra et levd liv.
Hyller det enkle
«Perfect Days» kan nok være en utfordring for deg som foretrekker filmer med mye action og handling. Den er uten tvil i motsatt ende av skalaen.
Filmen er en tankevekkende skildring av en mann som er takknemlig for livets små og store gleder. Wenders og manusforfatter Takuma Takasaki har også krydret filmen med varm og underfundig humor.
Gir du «Perfect Days» en sjanse, får du en spesiell filmopplevelse som du ikke glemmer med det første.
