Fantasy med blod og gjørme

Hvis du venter deg en ny «Game of Thrones», er dette feil serie. «A Knight of the Seven Kingdoms» foregår i samme univers, men kaster både drager og maktspill til side til fordel for gjørme, blod og et nært portrett av livet lenger ned på rangstigen i Westeros.

2011 var året da fantasy virkelig gikk fra å være et nerdefenomen til å bli allemannseie. «Game of Thrones» gjorde drager til tema i lunsjpauser. Der «GoT» foregår over flere år på et episk nivå og med et rikt rollegalleri, bygger «A Knight of the Seven Kingdoms» handlingen rundt vennskap og en ridderturnering.

Serien er basert på novellen «The Hedge Knight» fra 1998 og er realistisk fantasy med et snev av grimdark. Begrepet stammer fra «Warhammer 40.000» og beskriver en rå og brutal verden full av moralske gråsoner. Livet som omstreifende ridder uten fast herre, len eller inntekt var ikke glamorøst.

«A Knight of the Seven Kingdoms» balanserer godt mellom tørrvittig humor og vold. Handlingen er satt rundt 100 år før hendelsene i «GoT». Hus Targaryen sitter også nå på jerntronen, men drager finnes kun i form av legender.

Første gang vi treffer Dunk, eller Duncan the Tall som han kaller seg, begraver han sin gamle læremester, Arlan of Pennytree. Akkurat idet du hører musikken fra «GoT», avbrytes den av at en sprut med bæsj skyter ut av Dunks rumpe. Det er som om serien ber deg glemme «GoT». På veien til en ridderturnering treffer han Egg, som gjerne vil være hans væpner, altså en kombinasjon av lærling og kommende ridder.

Den høyreiste, men akk så naive Dunk havner selvsagt i trøbbel, og Egg har egne hemmeligheter. Kjemien mellom de to er nerven i serien. De ligner litt på Helan og Halvan i fantasy-innpakning, men med livet som innsats. Selv om serien starter med en hyggelig tur gjennom vakkert landskap, blir dette ganske dystert.

I sentrum står et umake vennskap. Serien bruker tid på å etablere forholdet mellom Egg og Dunk. Den handler om et hederlig menneske som prøver å gjøre det som er rett i en verden av moralsk forkvaklede sjeler. Tematikken er universell, og tonen er mer humoristisk og mindre kynisk enn «GoT».

Episode fem konkurrerer også lett om topplassering blant de mest blodige i Westeros' serieunivers. Det var hakket før jeg måtte gjemme meg bak en pute da blodet sprutet som verst. Selv om det er voldsomt, har scenene en klar funksjon. Jeg er ingen middelalder-nerd, men det hele fremstår som et nådeløst portrett av en brutal og rå tid.

Tom McCullaghs detaljerte produksjonsdesign og bildene til Federico Cescam og Gustav Danielsson gir deg en følelse av å vandre rundt i en tenkt middelalder. Det er nesten så du kan kjenne stanken av gjørme, svette, hestemøkk og ferskt blod sige ut fra skjermen. Takk og pris for at jeg bor i et land med innlagt vann og kloakk!

Det er også befriende å se en hel historie. Det kommer sikkert flere sesonger, men fortellingen har en klar start, midte og slutt. Serien har ett minus: Den mangler spennende kvinneroller. Varierte kvinneroller er en styrke i både «GoT» og «House of Dragons». I Dunks og Eggs univers er de nesten fraværende, med unntak av offerroller. Dette er i tråd med Martins noveller, men det er en svakhet.

Peter Claffey som Dunk og Dexter Sol Ansell som Egg løfter serien flere hakk. Claffey, tidligere rugbyspiller, sjonglerer lett mellom komikk og tragedie. Sol Ansell er bare 11 år, men har vært skuespiller siden han var to. Han er Egg og et fabelaktig naturtalent.

Det ikke maktkamp og adelige intriger som bærer serien, men det skjøre båndet mellom en naiv ridder og en gutt som vet mer enn han sier. Sammen gjør de serien til et sjarmerende og intimt, men voldsomt eventyr.