Det er dypt imponerende å lage noe som helst når man er i slutten av 80-årene. For et års tid siden kom Cormac McCarthy med sine to siste romaner kort tid før han gikk bort. Det var en gave.
Nå får vi filmen som 87 år gamle Ken Loach selv antyder blir hans siste.
Loach har vært i hovedkonkurransen i Cannes femten ganger. Og har vunnet to gullpalmer. Hans aldri hvilende humanisme og engasjement er et forbilde.
Det kan godt være, som Jon Fosse sier, at kunsten skal være fri og ikke ha krav på seg til å endre noe som helst, men det er jammen meg godt at noen innimellom likevel bruker den politisk.
Svake grupper mot hverandre
Loach går rett til kjernen av det mange av oss baler med for tiden. Er det slik at man må hjelpe sine nærmeste først, eller finnes det grader av fattigdom og fortvilelse, slik at noen fortjener hjelp selv om andre ikke får det? Spesielt stygt blir det gjerne når svakerestilte settes opp mot hverandre.
«Vertshuset The Old Oak» setter dette på spissen. I et lite kystsamfunn i County Durham i Nord-England tas noen syriske familier imot av kommunen. De får leiligheter i en delvis fraflyttet småby hvor fattigdommen blant de lokale allerede er påtagelig.
Etter at gruven ble nedlagt for mange år siden, har alt stoppet opp. I kulissene lurer storkapitalen og Brexit-spøkelset. Husprisene er dumpet, og folk kommer seg ingen vei. Det siste fungerende vanningshullet, vertshuset The Old Oak, blir åstedet for en eskalerende konflikt mellom en gruppe lokale og de nyankomne syrerne.
Dave Turner og Ebla Mari på Vertshuset The Old Oak Foto: Ymer Media AS
Arbeidernostalgi
Dave Turner gjør en nydelig rolle som vertshuseier T J Ballantyne. Han hjelper syrerne og kommer i unåde blant sine stamkunder på puben. Ebla Mari spiller syriske Yara som klamrer seg til håpet om at faren som sitter fengslet i Syria, skal løslates.
Hun klamrer seg også til fotografiapparatet hun har fått av faren. Det bruker hun til å dokumentere ankomsten til det nye landet samt landsbyboerne som ikke ha vil ha henne der. Loach forteller denne historien helt uten dikkedarer.
Han forsøker ikke å være smart eller finurlig. Han bryr seg ikke om at mikrofon-mottageren vises under jakken til Ballantyne tidlig i filmen. Han kjører på med arbeidernostalgi og lengsel til det samholdet som en gang fantes, men som nå er helt fragmentert.
På en måte burde en så tydelig film som dette ikke fungere. Det er lett å se hvordan alle elementene han setter i spill trekker i samme retning. Men så er det befriende at han kjører på og ikke forsøker å være noe annet enn den sanne humanisten han alltid har vært. Det eneste han vil er antagelig å sette spørsmål under debatt, og å motvirke polarisering, intoleranse og hat.
Griper tak
Det er ikke vanskelig å forstå hvilken retning vi skal i. Man kan så å si se argumentasjonen bli til underveis, men likevel griper fortellingen tak og fester seg under huden.
Ingen har det enkelt. Hverken flyktningene eller de lokale. Alle har de blitt sviktet av et samfunn som fungerte en gang for lenge siden, før forskjellene ble uoverstigelige.
Loach og manusforfatter Paul Laverty lar karakterene si ting rett ut, nesten programmatisk og teatralt. I tillegg bruker Loach omtrent ikke musikk. Men de to gangene han gjør det, løftes vi rett inn i de følelsene han forsøker å vekke i oss.
Man må rett og slett gi seg over. Jeg fornemmet mange tårer blant publikum rundt meg da jeg så filmen, og det var ikke fritt for at jeg felte noen selv. Filmen er en verdig avslutning på en imponerende rekke varme og samfunnsengasjerte filmer.
