Da Evan Rachel Wood 1. februar i fjor navnga en kjent rockestjerne som mannen som hadde mishandlet henne, var det ikke mange i film- eller musikkbransjen som ble overrasket. De hadde vært i et langt og offentlig forhold. I tiden etter snakket Wood om det hun hevdet var overgrep fra en ikke navngitt kjæreste.
Likevel slo de to første setningene ned som en liten internettbombe.
«The name of my abuser is Brian Warner, also known to the world as Marilyn Manson. He started grooming me when I was a teenager and horrifically abused me for years».
Tross forutsigbar kritikk fra deler av Mansons hengivne fans, har skuespilleren kjent fra blant annet «Westworld» lykkes med å bremse karrieren hans. Marilyn Manson er blitt droppet av managementet. Plateselskapet har forlatt ham. Toneangivende rockemedier som Metal Hammer har byttet forsidehyllest ut med kritikk og graving.
De tror på Evan Rachel Wood.
Veien frem dit var lang. Slikt fortjener en dokumentar. Regissør Amy Berg forteller Evan Rachel Woods historie i «Phoenix rising».
«Phoenix rising» hadde premiere under årets Sundance-festival. Foto: Arthur Mola / Ap
Jobbet for offers rettigheter
Det skjedde ikke over natten at Wood ble en forkjemper for ofres rettigheter. Gjennom 2010-tallet jobbet hun for å få gjennom «Phoenix act». Da loven ble vedtatt i 2019, ble foreldelsesfristen for å anmelde overgrep i nære relasjoner utvidet fra tre til fem år.
Selv sier hun at hun brukte enda lengre tid på å forstå det som skjedde med henne i forholdet med Manson.
Da Wood var 18 år gammel, traff hun Marilyn Manson. Han var 37 år, og en av USAs største rockestjerner. De ble et par. Forholdet mellom den tidligere barnestjernen og den kontroversielle rockeren ble ifølge Wood voldelig, både psykisk og fysisk. I «Phoenix rising» hevder hun det eskalerte til regelrett tortur.
Artisten Marilyn Manson benekter Woods anklager. Foto: Evan Agostini / NTB kultur
Serien mister potensielle kilder
«Phoenix rising» er offerets historie. At dokumentaren tar utgangspunkt der og ikke i Mansons spektakulære persona – som er krydret med kontroverser og tabloidvennlige insidenter – viser at verden har flyttet seg i riktig retning.
Samtidig gir det dokumentaren, som egentlig er et partsinnlegg, noen utfordringer den ikke alltid takler. Vi så noe lignende i «Allen v Farrow», som Aftenpostens anmelder omtalte som «et karakterdrap». Årets serie om Bill Cosby lyktes bedre med balansen.
«Phoenix rising» er laget mens Los Angeles Sheriff Office etterforsker påstandene mot Manson. Det kommer som et resultat av Woods arbeid. Den pågående etterforskningen gjør også at serien mister tilgang på potensielle kilder.
Manson nekter via advokater for påstandene fra Wood. Han har saksøkt henne og aktivist-partner Illma Gore – som er med i «Phoenix rising» – for å konspirere mot ham. Han kaller påstandene deres for «ondsinnede usannheter». Vi får aldri hans tilsvar i denne Wood-initierte fortellingen.
Tendensiøs klipping
Kildemangelen gjør at Berg og Wood tidvis bruker tendensiøse klipp og illustrasjoner. For eksempel snakker Wood om at hun var «just a kid» da hun møtte Manson første gang på en fest på festhotellet Chateau Marmont.
Hun var 18 og helt riktig en «kid», men «Phoenix rising» klipper inn bilde av Wood fra da hun var mye yngre.
Når Wood forteller om første gang Manson kysset henne, får vi en animasjon av en svart tentakel som tvinger seg inn i munnen på en liten jente. Som juridisk term brukes «grooming» spesifikt om mennesker over 18 som jakter på gutter eller jenter under 18. Dét har ikke skjedd i dette tilfellet, men Amy Berg forsøker å få seeren til å tro det.
En sterk historie
At Marilyn Manson er en overgriper fremstår sannsynlig fra Woods fortelling. Påstandene fra Wood blir støttet av en omfattende gravesak Rolling Stone publiserte høsten 2021. Den gravejobben nevnes ikke i filmen, i stedet understøttes Woods påstander av en sterk beretning fra Mansons eks-assistent Dan Cleary.
Tidligere bandkolleger som Wes Borland er også sterke karaktervitner mot Manson.
I episode to samler Wood flere kvinner som hevder at de har vært utsatt for overgrep fra Manson. Selv om det er Wood som styrer ordet, får seeren korte uttalelser hvor kvinnene underbygger anklagene om Mansons overgrep. Derfor er det unødvendig av Wood og Berg å bruke de ovennevnte grepene for å spisse portrettet av Manson.
Med rundt 80 minutter er episodene også for lange. Som i en cliffhanger-basert true crime-doku gjentas historier og påstander. Strammere klipp hadde gjort at Evan Rachel Woods sterke historie kunne nådd enda flere.
