Morsom og passe skummel

Vi kan si mye kritisk om halloween. Det er meningsløst at vi svir av hundretalls millioner på billig plastikk fra Kina. Folkehelsen hadde jublet uten denne sukkerbaserte helgen rett før julemarsipanen erobrer butikkhyllene.

På den andre siden er det mye positivt med fokuset på grøss og gru.

Instagram blir fylt opp av artige horrortips under hashtagen #shocktober. Ungene skjønner kanskje på sikt at gresskarsuppe er en delikatesse av fineste sort? Og viktigst: man trenger ikke lenger være skrekknerd for å erklære sin kjærlighet til en frekk, rødhåret dukke som knivdreper uskyldige mennesker.

For Chucky er tilbake! Det lille skrekkikonet har strengt aldri vært borte, men det føles som et comeback når den lille drapspøbelen har sin egen serie. Hvem skulle trodd at den lille dukken med sjelen til seriemorderen Charles Lee Ray skulle leve i beste velgående, 33 år etter vi første gang møtte ham i Child’s Play? Men nok nostalgi. Serien kaster ikke bort et sekund på snikksnakk, så jeg skal også komme raskt til selve handlingen.

Jake er en ung homofil gutt som samler på dukker. Han skjærer dem opp og lager ungdommelig gothkunst av dukkedelene. På et bakgårdssalg hoster han opp 10 dollar for en rødhåret dukke ingen kjenner bakgrunnen til.

Det vil si, vi seere kjenner igjen det morderiske plastbeistet. Det er jo selveste Chucky! Damen som selger dukken oppdager etterpå at hun også mangler en skarp kjøkkenkniv fra markedsboden sin. Showet kan begynne.

Jake blir mobbet av de fleste rundt seg. Jentene på skolen plager ham. Faren er stresset fordi han er homo og jobber med kunst. Søskenbarnet Junior himler med øynene over alt Jake gjør. Chucky vil gi en hjelpende hånd, og sammen blir de et livsfarlig buktaler-team.

Plottet i Chucky er som forventet enkelt og rettfrem. High school-settingen gir lett gjenkjennelige konflikter. Småbyen disker opp med klassisk patriarkat. Alt er som det skal være i en serie basert på en utrolig 80-tallshistorie. Det kunne trynet hardt i halloween-gresskaret, men serien fungerer på sitt upretensiøse vis. Selve dukken Chucky er stjernen med sine plumpe, harselerende vitser og stikk. Akkurat det er slik vi kjenner det fra den humoristiske, satiriske delen av Child’s Play-franchisen, men noe er også nytt.

Småbyen Hackensack har fått sin egen true crime-podkast. De lokale influenserne starter crowdfunding for fattige Jack. Hovedpersonen er homofil, og det behandles som et helt vanlig plottpoeng. Chucky drar vitser om identitetspolitikk og omtaler seg selv som gender-fluid. Chucky følger med i tiden.

Dialogene henger derimot fast i en tid da Clueless herjet kinoene, og gir serien et litt traust og nostalgisk preg. Det er ikke til å legge skjul på at grunnen til at vi ser på serien er Chuckys grusomme greier, samt noen gode tilbakeblikk på Charles Lee Rays barndom. Der leverer serien.

Det er sjeldent skummelt som i moderne psykohorrorfilmer som Invisible Man. Det er heller ikke bloddryppende som i Saw-serien. Det er derimot morsomt og passe skummelt. Franchise-sjef Don Mancini har funnet på akkurat nok dødelig galskap til at Chucky får et nytt liv i strømmeverden. Da må andre bøte med sitt, og vi applauderer fra halloween-sofaen.