Noe har skjedd med Vinoteket

Pizzaer toppet med de beste råvarer som iberico, løyrom, kalvekjøtt og krabbe. Vinoteket gjorde noe lurt da de åpnet: De hadde en egen smaksmeny der man fikk smake seg gjennom flere toppinger av høy kvalitet.

Smaksmenyen består, men nå er både topping og bunn alt annet enn luksus.

Ved bordet til venstre for oss sitter to karer som er dypt nedi vinflasken. De klager og snakker høyt. Bordet til høyre er også der for vinen, ikke for å bælme, men for å smake. Paret som reiser rundt i «Europe», er over snittet vininteresserte og drikker edle dråper som er skjenket gjennom

Coravin-maskinen

.

Vinoteket har en fyldig og spennende vinliste. Vinene serveres for seg selv eller til de mange klassiske og moderne pizzavariantene.

Her har jeg tidligere hatt en veldig bra kveld med smaksmenyen. Det må bli et gjensyn med den. Vi vil starte med et glass musserende og er blitt nysgjerrige på

en canadisk vin

. Etter lovord fra kveldens servitør er vi solgt.

Første servering kommer fort: rykende fersk pizza. Halvparten av pizzaen har det fiffige navnet halloween, andre halvparten heter Nordic Marinara. Bunnen er luftig og sprø. Halloween-varianten er toppet med ferskosten Fiordilatte, pancetta, geitost, timian og sprøtt svinefett. Navnet har den fått på grunn av noen skiver syltet gresskar. En god tanke, men gresskarskivene gir lite smak og har en litt for fast konsistens.

Nordic Marinara har en syrlig og god tomatsaus, rikelig med fløteosten stracciatella og ansjos. Det starter altså bra.

Det viser seg at det skal gå nedover etter første servering. Ganske langt nedover.

Servering nummer to er igjen to typer pizza, denne gangen i en tørr og overstekt stil. Det er et bitte lite stykke av hver pizzatype. Det kan virke som at de har kuttet en bit av en allerede stekt bunn for så å steke den på nytt og ta på noe topping. Resultatet er et knusktørt pizzastykke, og toppingen er milevis unna å gjøre opp for det.

Il Norcino er toppet med en tomatsaus, en søtlig sennepsmajones, en skive av den italienske pølsen salsccia og karamellisert løk. Den ene munnfullen der man får med pølse og løk, treffer, men sennepsmajonesen gir et gatekjøkkenpreg. Så fort pølsebiten er spist, er bare en tørr bunn med tomatsaus igjen.

Spice route er et sørasiatisk stykke med en fyldig masalasaus og en bit lammekjøtt som er langt fra saftig. Det er en fin balanse mellom den krydrede sausen og en ferskost, men igjen blir det for lite topping.

Det er jo en kul idé å spise pizzaer som en smaksmeny. Samtidig krever det litt mer av pizzaene. Det bør være en grunn til å spise så mye forskjellig, gjerne en rød tråd. Disse sammensetningene oppleves som litt vilkårlige.

Scoville er skalaen som brukes for å måle styrkegraden av pepperfrukter, rett og slett skalaen for hvor sterk en chili er. At de har kalt den ene pizzaen Scoville, skjønner jeg lite av. Den er ikke sterk, og den er heller ikke særlig minneverdig.

Den supersprø bunnen er toppet med grillet paprika og en saus av paprika og løk. Det hele blir mer søtt enn sterkt.

Blue Forest er mye bedre. Syrlige rabarbrablader mot fyldig hvitløksmajones. Blåmuggosten Råblå fra Grindal Ysteri har også fått plass her, men den kunne gjerne fått mer, majonesen dominerer.

Desserten er så halvveis at jeg blir irritert. Det ser ut som de har slengt krem i et glass og sprutet på litt pistasjsmør. Jeg spiser kun det øverste laget, der en søt og salt blanding av pistasjsmør og knasende pistasjnøtter er smuldret over.

Den intetsigende mascarponekremen får bli igjen i glasset.

Hvorfor karakter tre og ikke to, tenker du kanskje etter å ha lest denne anmeldelsen. Jo, jeg ender på tre fordi bunnen vi fikk i første servering er skikkelig godt håndverk. Servicen er også oppmerksom og hyggelig.

Tanken til Vinoteket er god, men gjennomføringen må skjerpes betraktelig.