Heldigvis har den norske distributøren beholdt originaltittelen på denne islandsk-danske filmen fra stortalentet Hlynur Pálmason. «Vanskapte land» betyr selvsagt noe helt annet enn den internasjonale tittelen, «Godland». Naturen, med sine makeløse paradokser og menneskets forgjengelige forsøk på å temme den, står sentralt for handlingen.
Den unge presten Lucas (Elliott Hove) blir en gang på slutten av 1800-tallet sendt fra Danmark til Island for å lede arbeidet med å etablere en menighet der. Han insisterer på å reise gjennom hele øya til hest, for å bli bedre kjent med menneskene og naturen. Han kunne ha seilt rundt. Det ville vært for lettvint. Lucas vil se hele guds skaperverk på den mytiske sagaøya.
De mest iøynefallende gjenstandene han tar med seg, er et stort trekors og et nymotens fotoapparat. Hans lokale veiviser Ragnar (Ingvar Sigurdsson) fnyser av denne klønete bagasjen som krever ekstra hester og mannskap. Han vet at de strie elvene de skal passere, stiger fordi vulkanene har begynt å røre på seg igjen.
Den danske presten ankommer «jomfruelige» Island for å etablere en menighet. Men den islandske naturen er ikke så enkel å temme. Foto: Ymer media
Kulturkollisjon
Pálmason har latt seg inspirere av funnene fra en tilsvarende ekspedisjon som kun etterlot seg noen fotografier av de reisende. Sammen med sin faste filmfotograf Maria von Hausswolff dikter han videre på hva som kan skje om troen på det himmelske trumfer all praktisk sans og evne til å lytte til naturen.
Vi har sett det på film før. Enten det er misjonærer, spanske conquistadorer eller britiske kolonialister som ankommer «jomfruelig» land for å ta det i sin besittelse.
Pálmason er åpenbart influert av Werner Herzogs skildringer av forrykte kolonialister, som i «Aguirre – Guds vrede». I likhet med Herzog utnytter han det spektakulære og uforsonlige landskapet til å formidle noe om hvor små vi mennesker er.
Han skildrer også nyanser i kulturkollisjonen mellom Lucas og Ragnar. De vil ikke anerkjenne hverandres språk. Det oppstår misforståelser. Når tolken dør ganske tidlig i filmen, bryter kommunikasjonen sammen. Da er det bare den mektige naturen og kampen for overlevelse som gjenstår.
Kirkebygging inngikk i danskenes kolonialiseringsprosjekt på Island. Foto: Ymer media
Utrolige bilder
Filmen rommer noen av de mest besettende bildene av det islandske landskapet jeg har sett på film. Bildene er ikke ment å behage. Det er noe urovekkende ved dem. Noe «vanskapt».
Lucas oppfatter det i starten som guds skaperverk, men holder på å miste forstanden da han går dypere inn i det. Som i sine tidligere filmer anvender Pálmason time lapse-teknikk. Han vil løfte oss ut av menneskenes selvopptatte drama.
Det oppleves ikke som et radikalt brudd fordi Pálmason helt fra starten bryter med de realistiske rammene ved å anvende et kvadratformat på lerretet. De nær atonale klangene fra musikken til Alex Hungtai bidrar til det samme.
Med sine nær 150 minutter er det en krevende film. Den spenningen som den farefulle reisen utløser, forsvinner i siste halvdelen da de ankommer reisemålet. Her trekkes vi inn i Lucas’ forsøk på å bli klok på en annen av naturens uforutsigbare krefter: en kvinne.
For et øyeblikk er det som om naturen trekker seg tilbake og lar menneskene få holde på med sine små intriger. Men det er selvsagt bare en skinnmanøver. Også denne gangen gjenoppretter naturen sin vante uorden.
