Tam oppdatering av «Sult»

Nå er det en del år siden jeg leste Knut Hamsuns «Sult», men jeg husker den ikke som spesielt sentimental. Hamsuns stolte og krakilske jeg-forteller holder leserens sympati på behørig avstand.

I filmen «Sult» (1966) brukte den danske regissøren Henning Carlsen en rekke ekspresjonistiske grep for å visualisere dette jegets skråblikk på verden.

Det finnes få slike grep i Jan Vardøens «Sult 2020», som forflytter handlingen fra Kristiania i 1890 til Oslo vinteren 2020, altså under pandemien.

Dette er hans sjette film som manusforfatter, regissør og produsent, samt hans femte som komponist. En adaptasjon forplikter seg ikke til å ligne sitt litterære forelegg. Når man velger seg et såpass sentralt verk som «Sult», skal det godt gjøres ikke å blekne i den uunngåelige sammenligningen.

Spesielt med tanke på at forfatteren som er hovedperson i romanen, er blitt gjort om til en ekspresjonistisk maler, forventer man en spenstig visualitet. Dessverre er Ole Andreas Grøntvedts foto nokså flatt og hverdagslig trist. Dette inntrykket blir på ingen måte utfordret av Vardøens sentimentale musikk, slik at resultatet for det meste blir en relativt tam sosialrealisme.

Men kanskje er det med vilje at man har forflatet Hamsuns mørke og kompromissløse roman? Mye av det som går tapt i psykologisk og eksistensiell innsikt samt kunstnerisk vilje til å eksperimentere, veier den opp for med konsekvent godt skuespill og et gjennomgående humanistisk blikk på fattigdom.

Spesielt gjør Jonathan Chedeville – også i virkeligheten kunstmaler – en utmerket jobb som den navnløse hovedpersonen. Det skjeve smilet hans uttrykker stolthet, forakt og sjarmerende selvironi om hverandre. Det er nesten som man tror på at den yndede «Ylajali» inviterer ham hjem.

Men bare nesten.

Mimmi Tamba (som denne høsten er å se som Elsa i Det Norske Teatrets oppsetning av «Frost») bringer mye varme både til filmen og den fattige kunstneren som traverserer Oslo-kulden i sin tynne frakk og ustrøkne, hvite skjorte.

I et brudd med den subjektiviteten som hersker ikke bare i Hamsuns roman, men også i mesteparten av denne filmatiseringen, ser vi henne flere ganger betrakte ham på avstand. Hun vil åpenbart hjelpe ham, men er også tiltrukket av ham.

Forstått som oppfyllelsen av en fantasi er Ylajalis seksualiserte medmenneskelighet rørende. Men selv når hovedpersonen forspiller sin sjanse, oppleves hele relasjonen som nettopp – og bare – en fantasi.

Om filmen ga inntrykk av å leke seg bevisst med slike drømmelignende grep, kunne scenene med Ylajali ha fungert helt utmerket. Inntrykket jeg sitter igjen med, er tvert imot at Vardøen ikke helt vet hva slags film han har villet lage.

Altfor ofte bikker det filmtekniske over fra det kjedelige til det amatørmessige, som den tidvis susete og uklare lyden i replikkvekslingene. Dette er synd med tanke på hvor mange dyktige og erfarne folk Vardøen har fått med seg til å fremføre disse replikkene: Bjørn Sundquist, Ingar Helge Gimle, Charlotte Frogner, Hans Olav Brenner, Helén Vikstvedt.

Selv om den narrative og filmtekniske helheten ikke sitter, har Vardøen en åpenbar evne til å skrive troverdig dialog og instruere skuespillere. Et grep som fungerer godt, er blandingen av moderne sjargong med den stivere, mer formelle uttrykksformen hos Hamsuns opprinnelige karakter.

I likhet med TV-serien «Makta» er denne filmen mest vital når den plasserer sin utidsmessige skikkelse fra 1800-tallet midt i et moderne Oslo uten å modernisere også ham. Det er både trist og morsomt å se en Hamsun-karakter bli påkjørt av en elsparkesykkel, men ingen av delene når han klager på «jævla elsparkesyklister».

Ideen om å oppdatere «Sult» til vår tid var god. Til tross for godt skuespill og noen gripende øyeblikk er gjennomføringen dessverre ikke spesielt god.