Denne anmeldelsen inneholder informasjon om hendelser i de første episodene av «Swarm».
Når en ung fans besettelse går for langt, blir den ungdommelige popserien «Swarm» til bloddryppende horror. Prime Videos nye historie har sine feil, men er også en vellykket lek med forventninger, formater og sjangere.
Det er mye å ta tak i når det gjelder «Swarm». Seriens medskaper er Donald Glover. Han er kjent som rapperen Childish Gambino, men i senere år feiret som mannen bak den eksperimentelle komediehiten «Atlanta».
Dominique Fishback spiller hovedrollen som Dre. Hun kommer rett fra en mesterlig birolle i «Judas and the Black Messiah». Om det er én ting «Swarm» beviser, er det Fishbacks rakettfart mot stjernene. Mer om det senere.
Av mindre, men tabloide innsalg, bør det nevnes at Malia Ann har bidratt på manussiden. Eller Malia Ann Obama, som hun ble døpt. Jepp, Michelle og Barack Obamas datter har begynt klatringen i drømmefabrikken Hollywood.
Fansen blir en bisverm som skal stikke
For å gjøre det hele enda saftigere, er filmens popstjerne kraftig inspirert av høyst virkelige Beyoncé. Og det sies at Beyoncé kanskje allerede har sett serien. Slike fine lanseringsnyheter får man når bransjefestivalen South by South West får kjøre premieren.
Hva handler denne serien om bak alle de pirrende innsalgene?
Unge Dre er fan av Ni’Jah (Nirine S. Brown), en av verdens største popstjerner. Hun og andre fans kaller idolet for Queen Bee. Hei, og takk, Beyoncé! – og de kaller seg selv for The Hive. Bikuben.
Når de blir sinte på kritikere, nettroll eller andre som ikke forguder Ni’Jah, da blir de en sverm som skal stikke. Hardt og mye. De blir Swarm.
Dre og venninnen Marissa deler noe spesielt. Dominique Fishback og Chloe Bailey spiller duoen i «Swarm». Foto: Warrick Page/Prime Video
Blodtåkete amerikansk drøm
Det går veldig fort veldig galt. Dres besettelse gjør henne til en morder, før hun raskt tar karrieresteget til å bli seriemorder. Den unge jenta blir Annie Wilkes med Ticketmaster-konto.
Dre jobber seg stadig nærmere Ni’Jah. Hun treffer andre fans på veien til festival. Gjennom en ny kjæreste setter Dre målet om å komme inn på et afterparty. Hun treffer andre diehard-fans. Livet hennes tar form av en blodtåkete amerikansk drøm, en road trip helt der oppe med Mickey & Mallorys turné gjennom landet i «Natural Born Killers». Eller som en av de mange midlertidige vennene hennes sier: «Vi kan være de svarte Thelma & Louise!» «Swarm» er spekket med referanser.
Allerede i den første episoden merker man kvaliteten som ligger i bunn. Serieskaperne Donald Glover og Janine Nabers’ skaperkraft og håndverk forenes.
Den mørke, moderne r & b-musikken kler seriens ubehagelige tema. Samtidig låter det så moderne at det nok blir datert om 18 måneder. Akkurat som dubstep-rock i filmtrailere i 2007 klinger det stort og imponerende og deilig tidsriktig. Det er bare å nyte det mens det varer.
Når musikken umerkelig sklir over i lyden av biesverm, er vi ute i «Haisommer»-land. Du bare vet at haien kommer, når John Williams’ tema kommer smygende. Du skjønner at Dre har murder on her mind når dundrende r & b blir til lyden av en million biestikk som sniker seg rundt hjørnet.
Ups! Foto: Quantrell D. Colbert / Prime Video
Gode utslag på redselsskalaen
«Swarm» gjør mye smart. Måten den ofte endrer perspektiv på, er bra. Episoden som harselerer med true crime-sjangeren, er en smart pustepause fra Dres maniske hverdag. Derfor får episoden ekstra effekt når den bretter ut Dres tunge fortid.
Seriens kanskje store kreative triumf er Dominique Fishback i en rolle vanligvis identifisert med hvite menn. Altså seriemorderen. Jeffrey Dahmer trekkes ofte frem. Samt alle morderne vi treffer i serien «Mindhunter». David Berkowitz. Den evige inspirasjonskilden Ed Gein.
Fishback sprer seg ut over hele Dres spekter av traume, vold, besettelse og mani. Hun dekker alt med en innsikt som fremstår unik. Det er en stor prestasjon som spilles ut på skjermen.
Den frenetiske fremstillingen av sosiale medier speiler også mediets tempo og blir en kritikk av internettets mørkeste sider uten å veive med pekefingeren på voksent vis.
Når «Swarm» i perioder føles som et lite nederlag, er det ikke Fishbacks feil. Manuset er for opptatt av å jage Dres personlighet raskt frem. Dermed føles selve oppsettet av hennes personlighet som konstruert. I flere av de tidlige episodene blir karakterenes skjebne uvesentlige. Dét er dårlig værvarsel for en thriller,og blir en konsekvens av seriens tydelige forsøk på å gjøre alt annerledes og nytt.
Det er først når Dres bakgrunn får kjøtt på benet, at serien henter seg inn igjen. «Swarm» leverer en avslutning som gir dundrende utslag på skremmeskalaen.
