Det fremstår som slurvete at Sky Showtime har brukt tre måneder på å få «Special Ops: Lioness» ut på norske skjermer.
Midtøsten står i flammer. Sky Showtime sender ut et actionshow om regionen som allerede virker utdatert.
Heldigvis for serien forsøker den også å si noe tidløst om USA som verdenspoliti. Det får den faktisk ganske bra til, selv om det er deprimerende tale.
Hissig konflikt
Men misforstå ei. Dette er ikke en rolig meditasjon over militære konflikter. Serien er en brutal actionfortelling.
Trommer dundrer. Flagg vaier. Jetfly står klare. Agenters solbriller er raskere enn politikernes dirrende pekefingre. Liv står på spill.
Serieskaper Taylor Sheridan er blitt en av bransjens største etter «Yellowstone». Der viser han frem Kevin Costner som kjemper mot myndigheter, urbefolkning og egen familie.
Nå tar Sheridan spenningen til en enda hissigere front. Vi skal til USAs krig om olje og mot terror.
Skitne jobber
Unge Cruz (Laysla De Oliveira) rømmer fra sin voldelige kjæreste. Hun faller i fanget til CIA. Cruz blir elitesoldat hos «Joe» (spilt av Zoë Saldaña). Den mystiske Joe leder et CIA-team som gjør de skitneste jobbene. Tenk Bin Laden-raidet, bare at det aldri skrytes av.
Etter torturtesting, går Cruz undercover blant rike iranere. Planen er å komme tett på den rike terrorstøtten Asmar Ali Amruhi. Han skal elimineres.
Samtidig sliter Joe på hjemmebane. Datteren på 14 er ikke interessert i disiplin og kommandoer. Ektemannen har avfunnet seg med at Joe forsvinner i ukevis. Han har strengt tatt gitt slipp på henne for lengst. Disse personlige historiene presenteres under en paraply av kynisk krig, geopolitikk og – selvsagt – oljepriser.
Laysla De Oliveira spiller Cruz i «Special Ops: Lioness». Hun rømmer fra voldelig kjæreste og blir elitesoldat i CIA. Foto: Lynsey Addario/Paramount+
Kidman og Freeman løfter serien
Skuespillet løfter «Special Ops: Lioness». Nicole Kidman koser seg som CIA-topp med steinansikt. Zoë Saldaña klarer å bære serien som Joe selv om rollen hennes dekker over store flater.
Martin Donovan gjentar i praksis sin lille rolle fra «Tenet», hvor han rolig instruerte verdens kronglete ferd gjennom kaos. Laysla de Oliveira er interessant som Cruz. Hun leverer en sterk søknad om å bli actionsjangerens nye unge stjerne. Morgan Freeman er hardere enn jeg kan huske å ha sett ham. Dét er et vakkert skue.
Serien prøver på mye. Den lander en del av forsøkene.
«Special Ops» boring i hovedpersonenes personlige liv er passe vellykket. Joes forhold til datteren får et dramatisk slør rundt seg, men pompøse monologer om patriotisk ansvar blir mer plumpt enn sterkt.
Spenningsmessig holder den derimot helt inn. Tunge militæroperasjoner gir serien en ramme av fengende 90-tallsaction.
Jill Wagner, Thad Luckinbill, Zoe Saldaña, James Jordan, Jonah Wharton og Austin Hébert er CIAs fryktede spesialteam. «Special Ops: Lioness» har norsk premiere 30. oktober. Foto: Paramount+
Nyansert og nysgjerrig
Det som fungerer best, er tilnærmingen til «virkeligheten». Politikerne er både udugelige og handlekraftige. Sjefene i CIA er illusjonsløse og blottet for empati. Rommene de møtes i er like harde som replikkvekslingene.
I John le Carré-dokumentaren «The Pigeon Tunnel» snakker han om at det ikke finnes et siste innerste rom hvor viktige ting avgjøres. Historie er kaos. Avgjørelser tas basert på forrige avgjørelse, eller hva motstanderen din fant på i går. Folk er kjipe, men det finnes ikke nødvendigvis én ond kongstanke som utgjør en konspirasjon.
«Special Ops: Lioness» leker med dette tankesettet. Politikk er følelser, maktkamp og mennesker som skifter litt meninger etter hva som passer dagen deres. Slik fremstår serien nyansert og nysgjerrig, selv om den ikke har et oppløftende budskap.
Serien gir deg neppe økt tro på menneskeheten, men den viser at Sheridan kan levere noen spennende tanker bak et vaiende amerikansk flagg.
