Enkelt, ujålete – og gjennomsnittlig

Noen ganger trenger du en restaurant som ikke er en endelig havn, men et nødvendig stoppested for mat. Et sted der du kan ta med en bestemor, trassige barn, han sære onkelen som ikke liker tomat, eller en kresen tenåring før turen går videre til konsert, teater eller en panelsamtale.

Taverna’n ligger passelig til for mange i en slik situasjon. Her kan det ramle inn sultne uten reservasjon. Noe godt i glasset og en vanlig middag er håpet vi bærer på.

Stedet er lunt og har fin belysning og behagelig lydnivå. Lokalet er delt opp med skillevegger, så her kan man trygt dekalibrere etter en slitsom dag på jobben uten å føle at man er til pynt for andre.

Servicen er smidig og kjapp. Servitørene er oppmerksomme, men holder tempoet oppe, som er viktig for et så stort sted.

De har et stort ølutvalg, men liten vinliste. Maten kommer fort, men her viser skavankene seg fort.

Pastaretten med sjampinjongsaus, steinsopp, trøffelolje, grønnkål og parmesan blir servert lunken. Pastaremsene er tørre og kalde, og de er ikke blandet godt nok med sausen. Med trøffelolje og parmesan skulle sausen vært mye fyldigere enn den kjedelige fløtesausen som ligger i bunnen.

Kveiten er fint stekt, med et smakfullt dryss av chorizo og mandler på toppen. Problemet er potetpureen. Den er blottet for fett. Her kunne de trygt blandet inn mer fløte eller smør (ja, takk begge deler!).

«Skorpa» er Taverna’ns vri på pizza. Det er egentlig bare en avlang, steinovnsbakt pizza som kan fås med et stort utvalg av fyll.

Vi gikk for «Skorpe Tavernan» med mozzarella, bresert høyrygg, rødløkskompott og bakt paprika. Ved første bit ringer det noen bjeller i det kulinariske kartoteket. Minner det ikke litt på Grandiosa? Pizzaen er tam, det er ingenting av fyllet som stikker seg ut.

Biff og chips er helt klart kveldens beste rett. Her er kjøttstykket perfekt stekt, mørt og med god smak. Chipsen er overraskende sprø, med et jevnt frityrlag før den gode, myke kjernen. De er akkompagnert av en ordinær bearnaise, men det er ikke uten grunn at dette er en klassiker.

Morkelsausen som kjøttstykket ligger i, har dessverre lite smak. Den bakte gulroten har de god kontroll på, mens soppen er litt understekt. Dette er gjennomgående hos flere restauranter, hvor soppen omtrent bare får introdusert seg for stekepannen før de skilles så altfor tidlig.

Desserten er en underlig opplevelse. Den varme financieren – en tekake med smak av mandel – kommer kald. Eplekompotten som hører til, er for rå, og resultatet blir bare en dårlig dessert. Pavlova i november? Hvorfor ikke, tenker vi. Men å fortære denne er som å spise lim. Den lille porsjonsmarengsen kan ikke deles med skje, og pistasiedrysset er brent.

Maten var middelmådig, men også ganske dyr. En biffrett til 360 kroner kan man få bedre andre steder. Nesten alle skorpene ligger og vaker rundt 220 kroner. Også her finnes det langt mer spennende alternativer i samme prisklasse.

Det som trekker opp, er god service, stemningsfullt lokale og ukompliserte vibber. Med noen få grep kunne maten klatret et terningkast opp. Litt mer fett i pureen, litt mer salt her og der, mer smak inn i sausene.

Taverna’n er et sted for dem som vil ha en ujålete og gjennomsnittlig middag, uansett hvem man velger å dra dit med.