«Kjærlighet» byr på innsiktsfulle overskridelser

Dag Johan Haugerud har aldri laget en dårlig film. Men siden de hittil har vært drevet av dialog, kan de oppleves som mer litterære enn filmatiske. Film er tross alt et billedlig medium. Da det er sagt, er dialogene nydelige. Kanskje de aller beste i norsk film.

Gjennom dem får vi fine fortellinger om store og små overskridelser. De utvider vår forståelse av mennesket. «Kjærlighet» er intet unntak. Filmen runder av årets trilogi «Sex Drømmer Kjærlighet».

Ensomt søkende mennesker som Marianne, Tor og Heidi snakker i vei om komplisert kjærlighet. Med tanke på at Haugerud begynte som romanforfatter, er den pratsomme stilen kanskje å forvente.

Og Cecilie Semecs fotografi er blitt bedre film for film. Sommerbildene av Oslo, Nesodden og de hyppige båtturene mellom de to stedene er blant de vakreste man finner i Haugeruds filmografi.

Til tross for det savner jeg mer dybde og bevegelse i bildene. Jeg savner mer ladet stillhet. Kort sagt mer av den mystikken som man allerede aner mellom linjene. Den har en tendens til å drukne i prat.

Selv om bablingen ofte nok dekker over det de egentlig vil si, fremstår den forbløffende ektefølt. Som filmskaper skiller Haugerud seg ut ved å la karakterene uttrykke seg nokså direkte.

I norsk film har man lært å pakke det meste inn i «megetsigende» undertekst. I en mer klumsete filmskapers hender kunne inderligheten ha blitt pinlig. Haugerud utmerker seg med norsk films soleklart beste skuespillerlag.

En del av jobben til urolog Marianne (Andrea Bræin Hovig) er å gi kreftdiagnoser. I møte med pasienter kan vi lese både medfølelse, kjedsomhet og irritasjon på ansiktet samtidig. Det er noe med Hovigs åpne utstråling, i kombinasjon med de ofte kantete personene hun spiller, som skaper svært spennende kontraster.

Den ugifte, barnløse Marianne dras mellom tilfeldig sex og den stabile geologen Ole Harald (Thomas Gullestad). Hennes homofile sykepleierkollega Tor (Tayo Cittadella Jacobsen) har nemlig vist henne et triks. Ved å stille søkeavstanden i Grindr til de få mennene som er på Nesoddfergen, kan han gå bort til dem i virkeligheten. Marianne gjør det samme på Tinder.

Venninnen Heidi er historiker. Selv om hun er opptatt av seksualitetens kunst- og kulturhistorie, blir hun sjokkert av Mariannes frisinnede adferd. Ved å gestalte Heidis frykt og ambivalens gir Marte Engebrigtsen en av filmens fineste rolleprestasjoner.

En av mennene Tor møter på båten, er psykolog Bjørn (Lars Jacob Holm).

Vi gjenkjenner ham fra trilogiens forrige film «Drømmer». De tre filmene kan ses hver for seg, men deler noen personer og temaer. I «Drømmer» nekter Bjørn for å ville be pasientene sine om å ta seg sammen. I «Kjærlighet» innrømmer han drømmen om å gjøre nettopp det. Slike morsomme detaljer bidrar til å skape helhet. Trilogien kan nemlig ellers føles som en løs vev.

Tor jobber på sykehuset hvor Bjørn blir innlagt med prostatakreft. Vennskapet deres er dermed på kanten av hva yrkesetikken går god for. Det gjør a vi ser vi den komplekse blandingen av omsorg og erotikk som driver Tor.

At Haugerud alltid setter slike overskridelser i en kontekst, gjør fortellingene hans humanistiske. Ingen er slemme i hans filmunivers, bare litt håpløse. Karakterenes godhet hindrer ham kanskje også fra å nå enda dypere ned i menneskesinnets mysterier?

Samtidig vegrer jeg meg for å ønske andre filmer enn de han vil gi. Det besnærende ved Haugeruds filmkunst er evnen til å presse så mye innsikt ut av enkle hendelser som et éngangsligg.