Miso Ramen blir ingen ny favoritt

Endelig høst! Eller ikke. Jeg er lite fan av høst, men høstmat er noe av det som gjør årstiden levelig. Varme supper, gryteretter og ramen – mektig mat som frister lite på hete sommerdager, er snart alt jeg vil ha.

Dessverre flommer ikke Oslo over av ramen. Både Hriminir og Koie er evige favoritter, men det kunne gjerne vært flere å velge mellom.

Og nå er mine bønner hørt. I Avalons gamle lokaler i Vika har Miso Ramen åpnet dørene. Stedet har allerede høstet skryt fra matprofiler i sosiale medier.

Jippi, jublet mine anmelderkolleger og jeg, og vi løp av gårde i lunsjen for å teste byens nykommer.

På menyen finnes seks typer ramen og fire småretter. Servicen er litt treigere enn vi skulle ønske for en kjapp lunsj, det drøyer vel og lenge fra vi kommer, til vi får bestille – til tross for lite gjester.

Omsider får vi bestille fem av seks ramen-varianter og alle de fire smårettene. Heldigvis kommer maten raskt.

Gyosa med kylling og grønnsaker er rykende varme, deilig sprø og fulle av smak. Et godt kjøp til 110 kroner. Miso steam bun med fritert kylling, kål og en spicy glaze er også vellykket, med knasende sprø og mør kylling i en myk bun stappfull av sprø kål og klissete saus med masse futt i. Deilig!

Karaage, altså frityrstekt marinert kylling, er derimot en nedtur, med bløt frityr og lite smak. Honning-ponzu redder den inn litt. Men denne kan ikke måle seg med Koies karaage.

Edamame-bønnene er helt ålreite, men vi savner mer futt i miso-glazen.

La oss være ærlige: Vika er blant byens minst sjarmerende områder.

Miso Ramens lokale er riktignok stort, lyst og stilrent, men det minner om en moderne kantine. Og utsikten til trafikkerte Munkedamsveien og Nasjonalmuseets mindre kledelige og brutalistiske bakdel hever ikke den visuelle totalopplevelsen. Mulig egner stedet seg bedre etter solnedgang.

Tid for ramen. Både

Shio

Paitan og

Shoyu

Paitan serveres med supermør og smakfull kylling: shio med kyllingbryst og shoyu med misomarinert grillet kylling.

Men det hjelper dessverre lite med mør kylling og fin spenst i nudlene, når kraften omtrent ikke smaker noe. Det er ingen dybde å spore. Den smaker rett og slett utvannet buljong. Og føles ikke verdt 220 kroner.

EBI miso – misobasert ramen med rekeessens – toppet med scampi og krabbe, er i samme gate. Kraften smaker tamt av utvannet fiskebuljong. Hurtignudlene jeg spiste etter skolen som barn, smaker mer enn dette.

I tillegg har den svære scampien fått for mye varme og er småseig og vanskelig å spise. Softshellkrabben smaker lite, og frityren er bløt.

Det er mer futt i både Tantanmen (kremet sesam-ramen med kyllingkjøttdeig, syltet tomat og grillet pak choi) og Gyokai Mazesoba – (soyabasert ramen med kyllingkjøttdeig, nori og eggeplomme).

Sistnevnte kåres til vår favoritt. De kan fortsatt ikke måle seg med ramen hos Koie og Hrminir, men her er det iallfall raust med tilbehør. Det smaker noe.

Lunsjen er over, på tide å løpe tilbake på kontoret. Kanskje vi svinger innom i fremtiden for noen småretter. Men Miso Ramen blir ingen ny ramenfavoritt.