«The Brutalist»: Rått «norsk» arkitekturopprør

Adrien Brody er fabelaktig som stjernearkitekten László Tóth. Skjebnen til den jødiske arkitekten fra Ungarn er fullstendig oppdiktet. Han har aldri levd, og ingen av de praktfulle bygningene han skaper i filmen, finnes. Dessverre, for de er spektakulære!

Norske Mona Fastvold og hennes samboer Brady Corbet er Oscar-nominerte for sitt kløktige manus. Til sammen kan den storslåtte filmen vinne ti Oscar denne helgen.

Fortellingen klistrer seg til ekte hendelser som holocaust, opprettelsen av staten Israel og brutalismens fremvekst som stilretning på 50-tallet. Det hjerteskjærende bakteppet låner autentisitet og tyngde til «The Brutalist».

Filmen fascinerer også fordi den tegner et dystert bilde av USA, som gir gjenklang i dag. «Dette landet er råttent», er noe av det siste som sies.

Filmen starter med at den lutfattige arkitekten kommer til New York etter annen verdenskrig. Han har overlevd en konsentrasjonsleir og sliter med kroniske smerter fordi nesen er knust.

I USA flytter han inn på et lagerrom hos en slektning som driver møbelforretning. Nå får han vite at konen og niesen også har overlevd en konsentrasjonsleir. De er fremdeles i Europa.

Ved å gi arkitekten en så opprørende forhistorie, etablerer filmskaperne umiddelbart Tóth som en underdog vi får sympati med.

Etter en turbulent start i USA, får arkitekten kontakt med en riking som tar ham under sine vinger. Guy Pearce gir oss et mesterlig portrett av rikingen Harrison Lee Van Buren.

Pearce holder alltid hodet høyt hevet, for å understreke at Harrison er på et annet nivå enn folk flest. Å knytte seg til en så mektig mann, blir både en velsignelse og forbannelse for arkitekten.

Harrison har ofte en mild fremtoning, men han kan også være kalkulerende og brutal. Han blir dermed filmens mest besnærende karakter.

Harrison har to voksne barn. Tvillingene Harry (Joe Alwyn) og Maggie (Stacy Martin) er begge nepobabyer. I filmen er det overtydelig hvem av dem vi skal synes er «den snille» og «den slemme».

Filmen varer i over tre og en halv time, inkludert en pause på 15 minutter. Den er på sitt aller mest medrivende rett før pausen, når arkitekten går i gang med et stort byggeprosjekt. I andre del mister historien litt fart og retning.

Manuset er likevel snedig. Historien bølger hele tiden mellom å skildre håp og motgang. «The Brutalist» føles aldri langtekkelig.

Daniel Blumbergs vakre musikk gjør stemningsskiftene organiske. Mange scener er lavmælte, men har en dirrende nerve, blant annet fordi skuespillet er så utsøkt.

Under en jobbreise gjør Harrison noe kriminelt, som gir handlingen en helt ny retning. Hendelsen føles mer som et høydramatisk påfunn fra manusforfatterne enn noe historien egentlig har ledet opp til.

En annen scene opplevde jeg som spekulativ. Arkitekten er i en synagoge. Scenen hvor han utøver sin religion, kryssklippes med en togulykke som får alvorlige konsekvenser for hans arbeid. De to situasjonene har ingen direkte sammenheng, men kryssklippingen skaper likevel et inntrykk av at Tóth rammes fordi han praktiserer jødedom.

Tóth skildres ellers som en ekstremt kompromissløs arkitekt. Slik minner han meg om den fanatiske arkitekten Howard Roark i Ayn Rands klassiker «The Fountainhead» (1949). «The Brutalist» er likevel en mye mer kompleks fortelling med flere handlingstråder. Ikke minst har karakterene fått større psykologisk dybde.

Det meste av handlingen foregår i USA, men selve innspillingen ble gjort i Ungarn. Et visuelt høydepunkt er scener fra steinbruddet i Carrara i Italia, hvor hovedpersonene ønsker å kjøpe hvit marmor. Sekvensen er både poetisk, mystisk og nerdete om marmorens egenart.

Til sammenligning blir epilogen i Venezia, hvor arkitektens visjoner hamres inn for oss, stiv og overflødig. Poenget som kommer her, burde vært mer sømløst integrert.

Produksjonsdesigner Judy Becker og fotograf Lol Crawley lykkes svært godt med å gi filmen visuell egenart. Filmen er en hyllest til visjonær arkitektur. Mye av filmens spenning bunner i forventningen om å få se det ferdige resultatet av arkitektens arbeid.

Sammen med Brady Corbets overskuddspregede regi, er «The Brutalist» en praktfull visuell opplevelse. Du bør nyte den i en kinosal.

«The Brutalist» er et komplekst og ambisiøst portrett av en visjonær arkitekt. Adrien Brodys tolkning er så suveren at han bør vinne sin andre Oscar for rollen. Likevel er det kanskje den steinrike amerikaneren Harrison, med de brutale og diktatoriske trekkene, som fascinerer mest nå i Trumps andre presidentperiode.