Nydelig mat og kongelig service på J2, men hva er «3 kinds Hoe»?

– Oi! Den poppet!

Måltidet på J2 begynner med et smell. Sashimi og fritert blekksprut, toppet med blomsterblader, bader delikat i en spicy yuzu- og wasabi-saus. Smakene eksploderer i munnen og balanserer helt på grensen mellom det perfekte og det overveldende. En vågal, men gøyal start.

Vi er på plass i det delikate og intime lokalet på Bislett. Velkomsten er varm og meget høflig: Her skal ingen jakke henges opp eller stol trekkes ut selv. Og varme kluter venter ved bordene. Deilig og litt uvant luksuriøst i en restaurantverden der det uformelle trender.

Prisene er skrudd opp siden Aftenposten sist var på besøk – i 2019 – til terningkast fem. Da kostet en syvretters 650 kroner. Nå koster seks retter 1090 kroner. Vi går også for vinpakken til 950 kroner. Den ligger på ca. tre ganger polpris.

Vinpakken var intet dårlig valg. Til første rett får vi champagne fra produsenten Mailly. Den skaper en deilig symfoni med den fete laksen i sashimien, den fettete frityren på blekkspruten og den kremete yuzu-sausen.

Neste rett ut er sjøkreps – blant de beste vi noensinne har spist. Her preges den ikke av smør, hvitløk eller urter, som på franske restauranter. J2s koreanske variant er helt nedstrippet og perfekt behandlet. Den har så vidt hilst på stekepannen og serveres sammen med en nøttete og gjørmelignende, tykk og svart sesamsaus. Aiaiai. Vi sukker lykkelig og skraper tallerkenen.

Til sjøens juvel får vi en Pflüger Herrenberg Riesling, kelnerens favoritt, får vi høre. Denne er juicy og frisk med smak av sitrus. En god lengde synger godt med sesamsausen.

Lokalet er lite, med plass til rundt 16–20 gjester. Kjøkkenet er åpent, og vi kan se kokkene i sving hele kvelden.

Servicen er upåklagelig gjennom hele måltidet. Stemningen er lavmælt, nesten som på spa. De ansatte sørger hele tiden nesten umerkelig for at vi alltid har nok vann og vin.

Da ytterdøren settes opp for å slippe inn litt frisk luft, får vi straks et pledd pakket varsomt rundt skuldrene. Vi føler oss nesten kongelige.

Neste rett ut er en lun dumpling fylt med iberisk gris og nudler, badende i en gjennomsiktig kjøttkraft. Retten er elegant og nydelig, men blekere på smak enn sine eksplosive forgjengere.

Serveringene kommer i et jevnt og behagelig tempo. De presenteres raskt og lavt på engelsk. Vi henger ikke alltid helt med.

– Unnskyld, what was that?

Vi har riktignok fått se en meny, men det hjelper lite når rettene har navn som «3 kinds Hoe».

Neste rett ut er en av J2s signaturretter: burgeren. Den kommer innpakket i papir og skal spises med begge hendene i ekte amerikansk fast food-stil.

Burgerbrødet er svart, mykt og luftig. Det er fylt med en sprø koreansk potetpannekake, grillet halloumi, syrlig kimchi og chilliaioli. Den er saftig, digg og mettende, men utløser ingen enorm wow-effekt.

Men det gjør drikken som medfølger: en slags sakemilkshake. Den japanske risvinen ligger i bunnen av glasset og er toppet med isbiter, en raus kule yoghurtsorbet og honning.

Vi slurper fornøyde i oss hver dråpe. Mer sakemilkshake til folket! En leken og passende drikk til den koreanske burgeren.

Femte rett ut er lam fra Rogaland. Det serveres med grønnkål, en spicy blomkålpuré med koreansk chillipaste og kimchi.

– Herregud. Tullete mørt, jo!

Lammet er stekt til perfeksjon og trenger knapt et tygg før det går i oppløsning på tungen. Rødvinen Boffa Barbera d'Asti Superiore, en fyldig vin med god lengde og fin syre, står godt i stil til kjøttperfeksjonismen.

Som hovedrett skulle vi likevel ønske at vi fikk bli litt mer utfordret med særegenheter fra det koreanske kjøkken. Retten er skuffende lik den man kan få på andre restauranter med et kjøttstykke og noe attåt.

Det hele rundes av med en spicy sjokoladeis med chili, sprø sjokoladechips og honningcrunch. Søtt, salt og sprøtt og en fin og avslutning på et måltid som leker seg i grenseland mellom det eksotiske, det tradisjonelle, fine dining og fettete comfort food.