Varemottaket er en fest for både hjerte og gane

– Er det her, mon tro?

Vi åpner den store, anonyme døren forsiktig. Den er uten skilt, men det må jo være her.

Idet vi setter foten innenfor, stikker kokk Peder Støylen, som har bakgrunn fra blant annet Maaemo, Kontrast og Trattoria Popolare, hodet frem bak gardinene som skiller restaurantlokalet fra inngangspartiet.

– Hei sann! Velkommen!

Helt i det stille har Bjørvika fått en ny restaurant, vegg i vegg med ferskvare- og delikatessebutikken Annis Pølsemakeri. Annis egen restaurant, faktisk. Med seg har de noen av byens beste kokker.

Deres Instagram-konto har allerede 2200 følgere, men hemmelighetsfullt nok ingen innlegg. Heller ingen nettside er å oppdrive. Likevel har ryktene svirret i sosiale mediers matunivers i flere uker. Ikke uten grunn, skal det vise seg.

Lokalet er lite, enkelt og stilfullt. Musikken er høy, spillelisten gøy og stemningen god. Servicen personlig og upåklagelig fra første stund.

Restaurantens andre kokk, Halaigh Whelan-McManus, med kritikerroste restauranter som Maaemo, Bar Amour og Hot Shop på CV-en, er raskt på plass ved bordet for å ønske oss velkommen. Vi takker ja til et glass hvit (!) beaujolais. Den er saftig og leskende.

Så begynner showet – en tiretters setmeny til 1195 kroner. Omtrent på prisnivå med Michelin-restauranten Hot Shop, men med mange flere serveringer. Menyen består av sesongens råvarer. Du får ikke vite hva du får i forkant.

Veganer eller allergisk mot melk? Gå et annet sted. Andre allergier? Tja, det kan tilpasses, men alt tilberedes på samme grill. Hos Varemottaket spiser du det du får. Her er heller ingen vinpakke, så vi ber om sommelierens egne anbefalinger til rettene.

Først ut er cherrytomater med stikkelsbær og pepret eddikdressing. Retten er enkel og elegant. Null dilldall. En fin appetittvekker.

Neste ut er små, deilige friterte melboller med ragu og revet parmesan. En salt og syndig liten rett. God, men langt ifra kveldens beste.

Så står et av kveldens mange høydepunkter for tur. Kveiteceviché med dashi (en japansk kraft på tang og tørket fisk) agurk og tunbalderbrå (gøy!), urten med knopper som lukter og smaker ananas. En frisk umami-bombe og en kjærlighetserklæring til det japanske kjøkken.

Vi sukker lykkelig. SÅ godt. Retten og vinkombinasjonen oser perfeksjon. Kan ceviché bli det samme igjen etter dette?

Vi skraper skålen og gjør oss klar for neste høydepunkt.

TLCs låt «Waterfall» strømmer ut av høyttalerne, og kokkene leker seg bak grill og flammer i det åpne kjøkkenet. De synger, fleiper og danser rundt og serverer og presenterer alle rettene selv. Viben finnes ikke stiv og jålete, bare leken, uformell og avslappet. Og samtidig skikkelig proff.

Nå står en av byens største trendretter for tur: tartar. Varemottakets variant kommer med ansjosmajo, sitronskall, syltet rødløk og brødcrunsh. Venninnen min tar en bit. Så blir hun stille og nikker ned mot min egen tartar.

– Smak.

Jeg tar en munnfull. Og forstår. Den er ikke bare god. Den er himmelsk. Kjøttet er mørt og har god tyggemotstand. Toppingen er sprø, syrlig, rund og passe salt.

– Å, det skulle vært mer. Denne går ansjostoasten en høy gang! Definitivt byens beste, sier venninnen min og skraper skålen.

Jeg er enig. Kanskje livets beste tartar.

I de tre neste rettene står saus og grill i sentrum. Først ut er sommergrønnsaker med grillet brokkoli, squash, saus på fermentert hvit asparges, saltsyltet rips og chimmichuri. Nok en enkel og frisk smaksbombe.

Så kommer kveldens tredje favorittrett. Breiflabb grillet sakte, servert med smørsaus på røkt ål og sommerløk. Fisken er perfekt tilberedt, nesten biffaktig saftig og fast i konsistensen. Sausen fyldig og rik. Så enkelt og komplekst på samme tid.

Kål i tre varianter med fettete saus på smør og nduja går også ned på høykant i harmoni med et glass Grand Cru Riesling fra Alsace. Den syrlige fruktigheten i vinen spiller deilig på lag med den fete og spicy sausen. Vinene er gjennomgående snilt priset, mellom to og tre ganger polpris. Her får du mye god vin for pengene.

Norsk lam med grillet kål, auberginepuré, saus på bein og yorkshire-pudding er nok en kjempesuksess. Kjøttet er mørt, sausen rik, pureen nøttete og fyldig. Den luftige puddingen er en gøyal saussvamp. Her skal ingen dråpe gå til spille. Det er. Så. Godt.

En kveld i særklasse går mot slutten. Kalaset rundes av med to desserter: bringebærgranité med rabarbrakompott og nyr og en nydelig vaniljeis med kirsebær.

Ingen wow-faktor som enkelte av forgjengerne på menyen, selv ikke for en dessertentusiast som meg selv. Det er ikke søtsakene jeg vil huske Varemottaket for. Men likevel et passe søtt og syrlig punktum.

Vi synker bakover i stolen, tar inn over oss kvelden og er enige om at dette var en matopplevelse av de sjeldne.