Ikke alt var helt på platz

Det er så synd. For to av forrettene var kanskje noe av det beste jeg har spist så langt i år.

Dette er andre gang vi besøker motehuset Holzweilers restaurant i Bjørvika. Igjen er det måten maten serveres på som er en hovedutfordring.

Bli med. Vi skal et par uker tilbake i tid. Kalenderen viser fredag. To gode venner trosser regn og vind. Det skal spises.

Vi er presise, men det tar rundt fem minutter før vi følges til bords. Da vi har fått satt oss, tar det gode tjue minutter før de kommer på at vi er der.

Sånt skjer. Det er fredag kveld. Og som vi nå har fått beskjed om, er det DJ på fredager. Stemningen er mer klubb enn restaurant – noe vi gjerne skulle fått beskjed om på forhånd. Når det er sagt, er det godt med litt rytmer til fredagsmåltidet.

Vi bestiller husets 6-retters. Servitøren sier at de ikke tilbyr drikkepakke fordi det er så mye forskjellig mat. Rart. Det er jo nettopp da gjesten trenger mest hjelp til å velge vin.

Vi tar et glass champagne. Livets triks. For det funker jo med nesten alt.

Sist vi anmeldte Cafe Platz, fikk min kollega alle rettene de hadde bestilt samtidig, og måtte haste seg fra rett til rett. Siden vi har valgt husets meny, får vi maten i tre omganger.

Men det hjelper ikke. Til forrett får vi fire smaksbomber samtidig. Den ene retten slår i hjel den andre.

Tempura shiitake med den mexicanske sausen mole. Indiske og mexicanske aromaer sloss om oppmerksomhet. Teksturene er nydelige, men jeg klarer ikke helt å nyte det.

Rett nummer to er nemlig plassert foran meg. En delikat og enkel rett med den japanske fisken hamachi med en sitrongressaus. Munnen er jo delvis nummen.

Her må jeg stoppe litt opp. Det er så dumt at denne skal spises etter eller samtidig med chili-kicket fra shiitake-retten. Hamachien er grunn nok til å besøke Cafe Platz. Sausen er så velkomponert at jeg og venninnen min bare ser på hverandre og smiler.

Også snøkrabben får oss til å smile. Snøkrabbekjøttet er dekket av en thailandsk saus (nam jim) som er salt, søt og syrlig. I tillegg har de helt over noen sjenerøse skjeer med brunet smør.

– Dette var jo kjempegodt, men hvorfor fikk vi bare en liten bao hver?

Retten trenger brød. For jo lenger ned i skålen man kommer, desto mer smeltet smør er det. Mangelen på brød blir med til den fjerde og siste skålen på bordet. Tartaren.

Jeg elsker at de utfordrer det etablerte. De har blandet det rå kjøttet med det som må være braisert oksekjøtt. Men sammen med en fet XO-saus til – en type skaldyrssaus med opphav i Hongkong – blir retten ubalansert og altfor kraftig. Jeg skulle også gjerne hatt noe knasende til.

Vi har kommet til servering to av tre: hovedretten. Dessverre viser det seg at kveldens høypunkter var passert.

Det høres rart ut, og smaker like rart som det høres ut: Kylling med indisk krydder, pommes frites med chipotlemajones og en agurksalat med krydder fra midøsten. «Hovedretten» som dette jo er, spriker bokstavelig talt i alle retninger.

– Jeg skjønner ikke helt hva de har tenkt?

Kyllingen er godt krydret og saftig. Agurksalaten har fått litt for mye sesamolje. Pommes fritesen er sprø. Jeg får et flashback til da fusion var en greie. Det er ikke alle smaker som fungerer sammen.

Jeg synes at jeg oftere og oftere får teksturløse desserter. Det er godt med en kule is, altså, men jeg liker at det ligger håndverk bak desserten. At den er komponert både av ulike råvarer, smaker, men også av teksturer.

Desserten vi får er bløt, men til gjengjeld full av smak. Rømmeisen er syrlig, bringebærkremen så konsentrert at du et øyeblikk er midt i en varm, norsk sommer. De har helt på en dillolje som går godt med de andre elementene, men det hadde holdt med noen dråper, for dillsmaken overdøver litt det andre.

Café Platz kan lage mat, men de må gjøre noe med rekkefølgen og mengden retter de serverer.

Tipset er å ikke gå for set-menyen, men heller velge fra à la carte.

For all del be om sashimien av hamachi. Og spør om du kan få rettene etter hverandre, ikke samtidig.