«Lunch» er en av de største norske tegneseriesuksessene. De presise stripene om norsk arbeidsliv har vært en hit siden Børge Lund skapte den i 2005.
Etter en forsiktig start med 7. plass i Dagbladets tegneseriekonkurranse, ble «Lunch» senere fast innslag i Teknisk Ukeblad og Pondus. Derfra har kontorhumoren spredt seg til over 100 aviser. Harselas med arbeidsplassen er underholdende nok til at serien publiseres fra Norge og Sverige til Costa Rica og Mexico.
Nå er de korte fortellingene blitt TV-serie. Skaper Børge Lund er selv involvert i utviklingen av serien. Som stripene, holder serien seg til et sparsommelig format. De fleste episodene jeg har sett, er under ti minutter. Her møter vi Kjell, Thorsen, Gunnar, Bodil og de andre kjenningene fra «Lunch»-verden.
De diskuterer endringsprosesser. Estimater bestilles og lages på inkompetent vis. Medarbeidersamtaler utvikler seg på mest smertefulle vis. Varslingssaker opprettes. Mellomledere gjemmer seg på kontorer. Idébanker overses. Kjerneverdier glemmes.
Erik A. Schjerven spiller den konfliktsky kontorsjefen Thorsen. TV 2 lager serie av tegneseriesuksessen «Lunch». Foto: TV 2
Ikke knirkefritt overført til skjerm
På sitt beste er «Lunch» utmerket. Når kontoret i den første episoden blir belært om avvikssystemet Lindus 2.0 (?), oppstår komiske øyeblikk som tatt ut av kontorklassikeren «The office».
Senere oppsummerer Birgers unnvikende ledelse av et hjernestormingsmøte alle vonde minner med mellomledere hjernen din har orket å lagre. Episoden om syke hunder og mailkultur på jobben er herlig komponert og utført.
Gjengen på kontoret i «Lunch». Foto: TV 2
«Lunch» på TV er dog ikke knirkefritt overført til skjerm.
Selve tegneseriestripenes suksess hviler mye på deres minimalistiske stil. Bakgrunnen er strippet bort, enkle karaktertrekk hos Kjell og gjengen fremheves. I serieformat blir dette ofte irriterende, nettopp fordi man faktisk må ha bakgrunn.
Når de tross alt er på en arbeidsplass, blir jeg som seer nysgjerrig på omgivelser og kontekst. Plutselig betyr det noe hva de faktisk jobber med. Når serien ikke byr på noe spennende på den fronten, trekker det ned. Da spiller serien for lettvint på Nicos PC-hat og IT-rommet til Gunnar blir en kjedelig kulisse. Det som er en styrke på papiret, blir en byrde på skjermen.
«Nede»: Svart humor i rullestolhøyde
Treffer nerven som sikrer plass på kjøleskap
Heldigvis finnes det god kjemi blant skuespillerne. Amy Black – sist sett i «Verden er min» – er herlig syrlig som Linn. Hun gjør alle rundt seg bedre, selv om hun ikke har den største rollen. Hun spiller elegant ball med kontorets kronisk udugelige karakterer. Det hjelper også når de korte episodene ofte mangler punchline.
Som stripene, er det situasjoner og stemninger som fortelles, ikke ferdiglagde vitser. Når man blir vant til formatet, treffer «Lunch» nerven som gjør at utklipte striper henger på kontorkjøleskap over hele landet. Til slutt blir man også vant til den overtydelige humormusikken som markerer sceneskifte.
Første sesong består av tjue episoder. Da kan man hoppe frem og tilbake, serien er lite avhengig av at man ser den i noen spesiell rekkefølge. Slik ender skjermversjonen av «Lunch» opp med å tilfredsstille på samme måte som stripene. Det er flere ting å utsette, men ingen grunn til at denne enkle, sparsommelige produksjonen ikke skal kunne fortsette å utvikle seg til en hyggelig suksess ved siden av Børge Lunds strek.
