Svart humor i rullestolhøyde

Tenk deg at du blir påkjørt av en bil og blir lam fra livet og ned. Nervetrådene er avrevet. Du kan aldri gå igjen.

Det har skjedd med Fanny, seriens sleivkjeftede og infantile antihelt. Den festglade 30-åringen ble lam for sju måneder siden, men det dveler hverken hun eller familien ved. Denne serien insisterer nemlig på at man ikke endrer personlighet eller adferd selv om man brått havner i rullestol. Livet ruller bare videre.

Fanny er akkurat like selvopptatt og sarkastisk som før den fatale ulykken, der hennes bestekompis Kurt mistet livet. «Jeg satt mye på ræva før også», konstaterer Fanny tørrvittig.

Serien starter med at Fanny flytter ut av sykehuset og inn hos tvillingsøsteren, Fam. Hun bor i et stort hus utenfor Oslo og er hovedpersonens rake motsetning. Fam elsker A4-livet. Fanny forakter det. Dypt og inderlig.

Dette er en usedvanlig følelsesmessig avstumpet familie. Universet føles lite. Kjernefamilien består for øyeblikket kun av de to søstrene og deres selvsentrerte psykologmor. Mamma fremstilles som en karikatur av en «mannespisende» frognerfrue. Hun har akkurat sjekket opp en pasient.

Serieskaper Tina Rygh greier å ta noen mennesketyper og situasjoner fra den urbane middelklassen på kornet. Spesielt den anstrengte dynamikken mellom tvillingene er kostelig. Replikkene er både levende og morsomme og avlevert med snert, ikke minst fra Maria Austgulen som spiller Fanny. Jeg ble også veldig glad i den pertentlige søsteren Fam, godt spilt av Mari Hauge Einbu.

Det er forfriskende med en serie om en stor personlighet som sitter i rullestol. Tidligere har Bård Breien laget filmkomedien «Kunsten å tenke negativt» (2006). Der spilte Fridtjov Såheim hovedrollen som Geirr, en negativ fyr som satt i rullestol etter en trafikkulykke.

Regissør Siri Seljeseth («Unge lovende») understreker Fannys synsvinkel ved hjelp av kameraet. Flere ganger bruker hun bildeutsnitt slik at vi ikke ser ansiktet til den som står og snakker til Fanny i rullestolen.

Utfordringene med å ha en funksjonsnedsettelse skyves ikke under teppet, men det fysiske handikapet fremstilles ikke som Fannys fremste problem. Hun har akkurat de samme relasjonsproblemene som før.

Flere minneverdige scener skildrer tragikomiske situasjoner for en ung rullestolbruker, som når Fanny prøver seg på en «one night stand» for første gang etter ulykken.

Sjekkingen skjer via utveksling av «nudes» og «dickpicks» i fylla. Forsøket på sex blir imidlertid en klein katastrofe. Ikke på grunn av lammelsen eller spasmene, men fordi Fanny har en ubehøvlet oppførsel som dreper sexlysten.

Jeg sliter imidlertid med å bli tilstrekkelig engasjert. Rammefortellingen, som prøver å være seriens motor, fenger ikke. På starten og slutten av hver episode får vi nemlig en gradvis opprulling av hva som egentlig skjedde den kvelden da Fanny ble lam.

Men dette «mysteriet» er ikke godt nok integrert i den øvrige handlingen. Det føles påklistret, og disse mørke scenene ledsages av musikk som ikke harmonerer med alvoret i dem.

Konsekvensen blir at serien som helhet ikke balanserer godt nok mellom eksistensielt drama og svart humor. Fanny greier ikke å formidle de triste følelsene hun har inni seg, hverken til sine nærmeste eller oss som ser på. Det er liksom noe vi bare må tenke oss til. Realistisk nok, men ikke godt TV-drama.

Selv om det er mange fine enkeltscener i «Nede», er ikke serien helt der oppe og nikker.