Ingen grunn til å feire, Ferro

Hvor lenge har forfallet på Ferro egentlig vart? Når kuttet de ut de klassiske forrettene? Når røk hovedrettene? Når ble servicen så slapp?

– Det er bare å beklage overfor alle vi har gitt høye forventninger, sier Willie. Det er gått tre år siden vi begeistret testet den nyåpnede hotellrestauranten på Vulkan, ga dem en klokkeklar femmer og avsluttet anmeldelsen med å forsikre at vi ville komme tilbake. Og at vi da skulle prøve Bistecca alla Fiorentina, altså grillet T-bensstek.

Tiden gikk, stadig nye restauranter skulle testes, og hver gang vi var i Ferros nabolag, var det alltid et annet sted som hastet mer. Men nuh! Vi så for oss en slags impulsiv treårsfeiring da vi ruslet nedover Fredensborgveien og gledet oss til å fleske til med en Bistecca og en skikkelig god vin.

Til tross for at Vulkan-området er blitt godt etablert i løpet av de siste årene, er antallet gjester på Ferro en fredagskveld omtrent det samme som da de åpnet i oktober 2016. Det er ikke engang halvfullt i det store lokalet i hotell Scandics underetasjer. Restauranten går over flere plan, med rustikk og stilig innredning med varme tekstiler og skinnmøbler, med italienske fliser og gyllent lys.

Men det er absolutt liv! Det er neppe Ferros fødselsdag som feires i lokalet ovenfor restauranten, men bak mørkeblå fløyelsforheng på mesaninen lyder det stadig skåling, skråling og høylytt applaus fra et privat selskap.

To servitører har kontroll på hotellgjester, en jentegjeng, en familie på tre, noen par og andre besøkende som sitter spredt rundt i lokalet. De gjør en helt grei jobb, selv om alt går litt tregt.

Menyen er fortsatt italiensk, men superenkel. Vi skjønner fort at det ikke blir noen kjøttfest i kveld. Her er to forretter, noen pastaretter, pizza og tre ulike desserter. På den positive siden, bortsett fra 20 kroner for brød, er matprisene sympatisk lave.

Vi tar hver vår forrett, Willie bestiller pizza, mens jeg tar vegetarlasagnen. Fra vinkartet velger vi en Chianti Classico til følge.

Antipastien kommer på en planke med to typer salami, litt spekeskinke, noen gedigne oliven og tre mikroskopiske smaksprøver med ost. Midt på brettet, et lite glass med tomatmarmelade og et lite glass honning.

– Den er laget her på Vulkan! Servitøren er tydelig stolt av produktet fra bikubene på taket.

Jeg er litt usikker på hva jeg skal spise det til, men tar bitte litt på min bitte lille bit Taleggio. Og det var jo godt.

Caprese-salaten serveres med to typer tomat, mozzarella, rucola og balsamicoreduksjon. Begge forrettene er helt ok, men også helt forglemmelige.

Etter det som opplevdes som altfor lang ventetid – minst to taler for gutta bak fløyelsgardinene – kommer hovedrettene. Willies pizza serveres på en stor stengodstallerken, er lubben og rund med noen steinovnsriktige svartsvidde flekker her og der. Bunnen er sprø, tomatsausen mild, skinken mør, soppen fersk og tynnskåret og olivenene er – greske.

– Er ikke det litt rart med Kalamata-oliven på italiensk pizza? spør Willie.

Lasagnen serveres i en avlang ildfast form og ser ganske så lekker ut, med revet ost og rucola på toppen. Så følger lag med tomatsaus, pasta, bechamelsaus og spinat. Det vil si, spinaten kommer ikke lagvis, men som noen spredte blader her og der.

– Dette er ikke vegetarlasagne, men lasagne uten kjøtt, sier jeg. Det blir altfor mye saus og pasta og altfor lite annet.

Den mektige karbohydratbomben fjerner all min lyst på dessert, men Willie ber om panna cotta. Også den serveres med lokal honning. Og av en eller annen grunn: karamelliserte peanøtter.

– Det iser i tennene bare av å se på, sier jeg. Willie forsøker å spise pudding uten å få med honning på skjeen og lykkes bare sånn passe. Han skyver den fra seg halvspist.

Feststøyen fra mesaninen er stadig tiltagende. Vi betaler og løper ut i høstluften. Denne gangen lover vi ikke å komme tilbake. Snarere tvert om.